DEEYAH KHANS METODE

Deeyah Khan viser at vår verste fiende også er et menneske. Glemmer vi det, mister vi oss selv.

Alle som er opptatt av hvordan vi skal møte hat og ekstremisme bør se to filmer av Deeyah Khan. Den ene er Jihad: A story of the Others (2015). Den andre er White Right: Meeting with the Enemy (2017).

Da Jihad ble å se på NRK sommeren 2016 var jeg redd for å vise den for klassen. Hvorfor? Fordi den viser oss jihadistenes menneskelige sider.

I år har jeg bestemt meg for å vise begge, nettopp fordi den tillater oss å se at mennesker vi frykter også lever med frykt.

En venstreliberal muslimsk feminist 

I filmen White Right: Meeting with the Enemy (2017) kunngjør Deeyah Khan at hun er en venstreliberal muslimsk feminist når hun skal intervjue Jared Taylor. Han er 67 år og utdannet innen filosofi og politikk fra Yale University og Sciences Po i Paris og en ledende skikkelse for hvit makt-bevegelsen.

Deeyah Khan spør Jared Taylor direkte: – Er jeg din fiende?

 

 

Filmen tar utgangspunkt i hatet Khan selv møtte sommeren 2016 etter at intervju med henne på BBC gikk viralt.

Hva galt hadde hun gjort? Hun hadde sagt at vi er nødt til å erkjenne at vi lever i et multikulturelt samfunn. Det må vi alle akseptere, uansett bakgrunn.

For dette ble Khan truet på livet.

Det var selvsagt ekstremister som truet Khan på livet. Men Khans standpunkt – at det vestlige samfunnet er multikulturelt og at vi i felleskap må finne en måte å leve sammen på – provoserer flere i det norske samfunnet enn voldelige ekstremister.

Fordi jeg selv har et slikt syn har jeg fått høre at jeg er naiv, kunnskapsløs og lite rasjonell. Jeg har fått vite at jeg relativiserer når jeg har forsøkt å kontekstualisere debatter om skole og integrering, og at jeg begår et svik mot barn og ungdom. Det har ikke vært tillitvekkende at jeg er lærer. Med min høye utdanning og profesjonelle rolle som formidler av kunnskap på vegne av stat og Storting, er jeg en av eliten. Det er noe suspekt med lærere. Vi gjør en dårlig jobb. Vi hjernevasker elever. Slike holdninger møtte jeg.

 

Når man begynner å tvile på seg selv

På samme tid som Deeyah Khan ble intervjuet av BBC, og ble hatet for det, var det altså at NRK viste en av hennes dokumentarfilmer, Jihad: A Story of The Others, som handler om muslimske menn som blir ekstremister. Og jeg begynte rett og slett å tvile på meg selv.

Jeg hadde tidligere vist filmen Banaz a love story (2012) for elevene. Den er en sterk fortelling om hvordan en ung kvinne sviktes av sin familie og storsamfunnet rundt, og blir myrdet for sin kjærlighet. Den er sterk, men den utfordrer oss ikke på samme måte som Jihad: A Story of The Others (2016) og White Right: Meeting with the enemy (2017). I disse to filmene blir vi nemlig invitert til å møte mennesker som gjør forferdelige ting for å se at de er mer enn sine handlinger.

Men jeg opplevde altså debattklimaet sommeren 2016 som så krevende at jeg så det nødvendig å begrunne min bruk av en film som menneskeliggjør islamister i min egen undervisning. Etter min mening er filmen humanisme i praksis. Det er ikke uvanlig å mene at slike mennesker ikke fortjener å bli forstått. De fortjener å bli straffet. Gjerne drept. Det er jeg uenig i.

Derfor lot jeg en islamist sitte i siste scene av en film vist i et norsk klasserom og gråte over sine ugjerninger.

 

 

 

Jeg skrev derfor et bogginnlegg hvor jeg forklarte hvorfor elevene burde se filmen Jihad, med referanser til fagets læreplan, vedtatt av det norske Storting. Det gjorde jeg fordi jeg den gangen kunne lese i kommentarfeltene – og mine kommentarfelt er befolket av høyt utdannede mennesker – at man unnskylder, dersom man søkte å belyse de menneskelige sidene hos ekstremister og var villig til å forstå dem.

Det var noe gammeldags over det å skulle ta mål av seg å forklare deres handlinger ikke bare i lys av religion, men også i lys av de sosioøkonomiske forhold som mange slike mennesker lever under. Noe naivt.

I dag er jeg mildt sagt forundret over meg selv. Tenk at jeg tenkte slik? I dag står det klart for meg at Deeyah Khans metode er veien å gå. Jeg mener at Deeyah Khan har fått altfor lite oppmerksomhet i norsk offentlighet. Det snakkes rett og slett for lite om Deeyah Khans metode i norsk offentlighet. Å møte mennesker som gjør noe som er farlig for oss uten å ta avstand fra dem hele mennesker. Jeg mener at det er på tide å se filmene hennes og lære at mennesker vi definerer som fienden, fortsatt er mennesker og fortjener å bli behandlet som det.

 

 

Jihad: A story of the Others (2015)
https://tv.nrk.no/program/KMTE30000614/jihad-hellige-krigere

White Right: Meeting with the Enemy (2017)
https://tv.nrk.no/program/KOID75004717/deeyah-khan-i-moete-med-fienden

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: