LIK MEG.


Målgruppen til NRK Supers serie Lik meg er nok syvendeklassinger. Men serien traff meg.

Lik meg handler om vennskapet mellom Oda og Arin. Det blir satt på prøve. Arin blir nemlig med i venninnegjengen til den kule Luna. Men Oda er ikke velkommen i gjengen.

Dermed dras vi inn i dramaet og erfarer hva det kan koste å etablere nye vennskap. Man glir liksom med i utestengingen av en langvarig bestevenn.  Dette er mobbingen som er lite håndfast, som har uklare grenser og tåkete konsistens. Ingen er ansvarlig. Alle er med.

Til tross for at vi ikke hadde snapchat da jeg gikk i syvende, får serien frem at mekanismene stort sett er de samme. Blikk. Kommentarer. Rangordning. Intern humor på andres bekostning.

Vi får se hvor krevende det er å være voksen og ikke forstå hva det er som foregår. De voksnes forsøk på å gjøre noe med saken, blir lett klønete og feil.

Det serien får godt frem er hvordan det er å være Arin. Det kan være slitsomt å være den ansvarlige parten i et venneforhold der den andre parten er hun som er uvøren, lett antennelig og ikke alltid like sosialt smart.

Det er akkurat det jeg liker med serien. Selv om vi forstår at det som skjer med Oda ikke er riktig, så åpner serien også opp for å forstå hvordan det er å være den som svikter sin beste venn. Jo flere klipp vi får, tenker jeg at det er Oda som blir stående med den moralske seieren.

For det er vondt å bli mobbet, vondt å bli trigget til å få raserianfall. Men det er enda vondere å være den som bidrar til at det skjer, og som er for feig til å gripe inn. Til syvende og sist er det Arin som er den skyldige, noe som kommer godt frem i scenen da Arins mor ikke orker å snakke med datteren sin fordi Arin innrømmer at hun har vært med på å mobbe sin beste venninne gjennom mange år. Den avvisningen er brutal.

Dramaturgisk trenger serien en skurk, og denne karakteren heter Luna. Det er godt illustrert hvordan Luna som klassens diva orkestrerer det sosiale spillet rundt seg, og kanskje blir denne karakteren litt flat, hun er liksom bare slem. Samtidig får vi noen små hint om at alt ikke er bare gloria for Luna heller. Vi får for eksempel vite at foreldrene aldri stiller opp på foreldresamtale. Hva handler dét om?

Jeg skal ikke påstå at jeg er like opptatt av Lik meg som jeg var av SKAM. Men det var jo rett og slett galskap i perioder, spesielt etter at det ble en kollektiv greie, og ikke noe jeg drev på med for meg selv.

Denne gangen har jeg kost meg med denne serien for meg selv. Siden jeg nå tror det nærmer seg slutten, kan jeg koste på meg å gi den noen rosende ord. Det er en god dramaserie. Den er lærerik og tankevekkende.

Så selv om du ikke går i syvende klasse: Se Lik meg. Det er godt TV-drama. Også for voksne.

Leave a Reply

Likte du artikkelen? Les også: