PROSJEKTANSATT ELITE

Som prosjektansatt vil du føle deg fri til å utvikle åndsverk. Fri innenfor rammene.

Begrepet “åndsarbeider” er muligens gammeldags men i kunnskapsamfunnet er det mange av oss som produserer noe av åndelig art. Det innebærer ofte å arbeide innenfor et prosjekt. Åndsarbeiderens håp er at prosjektene ender opp som perler på en snor ved arbeidslivets slutt. Problemet er at dette har du ingen garanti for.

Mye tid går med til prosjektutvikling. Innenfor akademia spør man om forskeren bruker mer tid på å be om å få lov til å forske enn å gjøre selve forskerjobben. I tillegg sysselsettes folk som skal vurdere beskrivelsene. I stedet for å klippe hverandres hår, leser vi hverandres prosjektbeskrivelser.

Samtidig åpner prosjektorganisering opp for nyskaping og fornyelse. Nylig leverte Hallfrid Velure sin doktorgradsavhandling om bruken av begrepet “prosjekt” i norsk kulturpolitikk. Velure har foretatt en omfattende analyse av språket i kulturpolitikken ved rett og slett å gå på jakt etter ordet “prosjekt”. Hun har både sett på hvordan begrepet har endret sin betydning over tid, men også hvordan det kan ha ulik betydning hos ulike parter i arbeidslivet.

Det er her det begynner å bli interressant. Der arbeidstakeren vektlegger muligheter for frihet, kan prosjektorganiseringen gi arbeidsgiver kontroll. Et prosjekt er tidsavgrenset. Kostnadene er mer tydelig definert enn om budsjettet omfatter “generell drift”.

Det er verdt å merke seg at overgangen til en prosjektorganisert økonomi var en av faktorene i den nylige arbeidskonflikten ved Den Nationale Scene i Bergen. Og nettopp i teaterpolitikken har motsetningen mellom institusjon og prosjekt blitt spesielt synlig. Her har prosjektbegrepet i følge Velure blitt brukt retorisk, for å fremme et alternativt teatersyn. Ny arbeidsform har fremmet et nytt innhold. Utover 70- og 80-tallet ble kulturinstitusjoner utfordret gjennom økt tilgang til internasjonale kulturuttrykk, og flere tok sin skuespillerutdannelse i utlandet. Man fikk rett og slett en ny arbeidstokk med åndsarbeidere som hadde andre kulturelle preferanser. Disse definerte sin plass i teatermarkedet ved hjelp av “prosjektteateret”, som noe kvalitativt annet enn et “institusjonsteater”.

Det er symptomatisk at det prosjektorganiserte teateret har omtalt blitt som “den frie scenekunsten”, som om scenekunst innenfor institusjonene er mindre fri. Den frie scenekunsten har i stor grad blitt finansiert gjennom prosjektmidler fra Norsk kulturråd, mens det er Kulturdepartementet som har ansvar for scenekunstinstitusjonene, som gir årlige driftstilskudd. Mens institusjonsteatrene har vektlagt sitt ansvar for å være tradisjonsbærende, har det prosjektorganiserte teateret vektlagt sin rolle som utforsker av en ny estetikk.

Det er absolutt rom for å diskutere om det faktisk forholder seg slik. Kanskje er det motsatt, fordi lønns og arbeidsvilkår er bedre sikret innenfor institusjonene. Rammebetingelsene for prosjektansatte er ikke alltid vide. Snarere må man søke om prosjektmidler opp mot forhåndsdefinerte målsettinger og styre innholdet sitt mot disse. Spørsmålet blir om vi dermed lar landets åndsarbeidere løpe etter de til enhver tid rådende trender som måtte prege de bevilgende myndighetene. Velure trekker i tillegg frem at selv om det snakkes mye om prosjekter i norsk kulturpolitikk, så vil man oppdage at det fortsatt er de store institusjonene som vinner økonomisk dersom handling og ikke retorisk snakk.

Dermed kan man spørre om prosjektbegrepet bør fylles med den negative klang det hadde hos Ibsen, Bjørnson og Holberg. For våre gamle diktere var et prosjekt et utkast, en storslått ugjennomførbar idé, noe luftig og tomt som kun gir mening for prosjektmakeren selv. Enhver avslått prosjektsøknad blir nok fortsatt stående igjen som nettopp dette, og etter avslag på avslag må selv den tyngste åndsarbeider ta hintet. Og da finnes det få fond å søke på for prosjektarbeiderens pensjonsprosjekt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: