DET NEST BESTE ER OGSÅ GODT NOK

Med sin nye bok for ungdom tar Andreas Gravdal i bruk virkemidler fra kunst og litteratur for å utfordre en kultur som søker å perfeksjonere oss.

Nylig ga Andreas Gravdal ut sin andre bok med tittelen 2.plass holder takk. Den første boken En utrolig bra bok for unge folk kom ut i 2011 og henvendte seg direkte til ungdom i en lys og fargerik layout, med tematikk som kretset om engasjement, mestringsfølelse og om å ta sine valg. Gravdals andre bok hører til i samme sjanger, men er mer åpen i sin form enn sin forgjenger. Det gjør den til en publikasjon som det er godt å ha i hånden, kikke litt på, tenke litt over. Men dette er også en bok man kan legge bort fordi man vil tenke sine egne tanker.

Det er også formålet. Selv er Gravdal tydelig på at 2.plass holder, takk ikke er “en bok tettpakket med tekst og lange utgrei­inger”. I stedet er boken “en sam­ling av tanker jeg har gjort meg over mange år, som jeg har fått ned på ulike typer papir og illus­tr­ert med penn, tusj og skrive­mask­iner. Sam­let sam­men til slags “note to self” bok”. Som han altså nå velger å dele med resten av oss. Det er jeg takknemlig for.

Collage av korttekster

Med slike ambisjoner plasserer Gravdal seg i en større litterær sjanger, nemlig korttekstsjangeren. Litterært er dette en sjanger som skriver seg inn i randsonen av de store genre som for eksempel romanene. Med sine fragmenter, skisser og aforismer utforsker korttekstene grensesonen mellom litteratur, etikk og filosofi.

Sjangeren er ikke ny, snarere strekker listen over litterære bidragsytere seg gjennom historien fra antikken og frem til i dag seg gjennom mange land og gjennom mange ideologiske landskap. Visuelt plasserer Gravdal seg i en kunstkontekst. Det er noe situasjonistisk over uttrykket, noe 60-talls, men like gjerne noe som vi kunne ha funnet på en avgangsutstilling fra et eller annet kunstakademi på slutten av 90-tallet, eller, kanskje til og med i våre dager.

Det gjør at boken fremstår som et bidrag til ungdom som er noe eldre enn målgruppen til den forrige boken. Hovedfargene er i svart og hvitt, med sporadiske innslag av gult, rødt, blått, men da tydelig brukt som kontrast til det svarte og det hvite. I tillegg formidles en sans for ulike materialer, boken er en slags collage der Gravdal har valgt å presentere tekstene som avfotograferte notater, skrevet på ulike typer papir, med ulike typer skriveredskap – fra bred pensel via penn via en god gammeldags manuell skrivemaskin. Selve forsiden innbyr til en taktil opplevelse, stryker man over bokstavene vil man oppdage at tittelen er stanset ut.

Mye er riktig. Men noe også svært godt sagt

Hva så med innholdet? Holder det mål? Vel, det kommer vel an på hva man måler seg med. Selve tittelen tar jo også et slags forbehold. Den forteller oss at her handler det ikke om å vinne, men om å være god nok i egne øyne. Denne boken handler om å være i stand til å verdsette seg selv. Litterært er boken av varierende kvalitet, enkelte av korttekstene er banale, uten noen form for brudd eller undring. For eksempel fremstår visdomsord En som aldri tviler, er en som aldri tror eller Det er lettere å oppdage lyspunkt når alt er mørkt som litt for velkjent og oppbrukt.

Samtidig: En klisjé blir jo en klisjé nettopp fordi den representerer en sannhet som er sagt mange ganger. Det er altså ikke galt sagt, bare ikke spesielt godt sagt. Men likevel ganske riktig.

Enkelte små fragmenter i boken holder likevel et høyere litterært nivå enn å bare være «sannhetens ord». Personlig, siden jeg har blitt voksen, satte jeg pris på følgende: Når man er ung lurer man på hva man skal bli. Når man er voksen lurer man på hva man holder på med. Det kan jeg virkelig skrive under på. På baksiden finner vi også en annen god en: Hver bakside har en medalje. Denne siste er et godt eksempel på at det er når Gravdal snur litt på det velkjente, og får det til å bli noe nytt, at det blir skikkelig bra. Det vil jeg gjerne at han gjør mer av. For det er fint, det er klokt, og det er givende.

Et bilde publisert av Andreas Gravdal (@andreasgravdal) mandag 05. Jan.. 2015 PST
Utfordrer selvhjelpsbøkene

Boken er nok neppe ment å leses inn en skjønnlitterær sammenheng eller settes i en kunst-kontekst, slik jeg velger å gjøre her. Men poenget er at den kan leses slik, og at det er interessant å gjøre det. Hvorfor? Rett og slett fordi det er gjennom sitt formuttrykk den utfordrer en bestemt type bøker som leses av mange, og som betyr mye for mange, uten at man vier de særlig kunstnerisk omtanke. Best når det gjelder, eller Helvetesuka, Tenk som en kriger. Gravdal har med 2.plass holder, takk skrevet en bok som snakker med alle slike bøker vi finner på markedet, – samtidig som Gravdal er eksplisitt på at slike bøker er kjedelige, slik at 2.plass holder søker å være noe annet: Boken kan mer leses som en kritikk mot denne typen holdninger i vår kultur. Det er på sin plass. I innledningen er Gravdal opptatt av hvordan ungdom i dag gjerne lider av stress, depresjon, psykiske lidelser – og at de “møter veggen” lenge før sin foreldregenerasjon. Som lærer i videregående kan jeg skrive under på en slik virkelighetsbeskrivelse, og er mer enn sympatisk innstilt overfor en bok som problematiserer alle bøkene som forteller deg om hvordan du skal mestre, ha kontroll og vinne.

I en slik sammenheng er boken et velkomment bidrag, med sin tydelige kritikk mot et samfunn der vi skal måles, veies og kategoriseres – og ferdigstilles. Denne kritikken blir langt på vei mulig nettopp fordi Gravdal trekker veksler på litteratur- og kunstfeltets formspråk. Både i form og innhold hylles det som ennå ikke er ferdig, det som er i prosess og ikke minst, her dyrkes dialogen med leseren. Det gjør boken både pretensiøs og upretensiøs på en gang, noen ganger pinlig banal, kanskje rett og slett fordi livet er pinlig banalt, samtidig som det også byr på underfundigheter.

Akkurat det et ungt menneske trenger.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: