DET PRIVATSERTE UBEHAG

Det er visst helt greit at Skårderud snakker ned tilbud i offentlig sektor. Kritikk av Skårderuds private Villa Sult er åpenbart mer problematisk. Det burde det ikke være.

Da Bergens Tidene publiserte Hilde Sandviks tekst om spiseforstyrrelser og estetikk 4. juli bød lesningen på erfaringer jeg kan kjenne igjen fra mitt virke som lærer. Sandvik hentet frem en episode fra sin ungdom og de refleksjoner hun kanskje da, kanskje senere, hadde om Finn Skårderuds funksjon som deltaker i den offentlige samtale. Videre henviste hun til en tekst av Linnéa Myhre, som har vært til behandling hos Skårderud, men som også har hatt en betydelig stemme i norsk offentlighet, først som blogger og deltaker i NRKs nettserie La Linnéa Leve, senere som forfatter.

Skårderud mente at innlegget var et «forsøk på karakterdrap, en villet skade». Han ønsket ingen debatt på slike premisser. Myhre selv mente at passasjen var tatt ut av sin kontekst, og ønsket heller ikke å uttale seg ytterligere. Men ellers har debatten vært levende. Den har dreid seg om personer og tone, om debattteknikk og stil. En debatt jeg ikke tror vi blir særlig klokere av i lengden.

Jeg leste ikke teksten til Sandvik som en «villet skade». Som ansatt på en offentlig videregående skole har jeg hatt liknende refleksjoner når elever som sliter med spiseforstyrrelser har lånt bøker som Sultekunstnere, Evig søndag og Kjære på skolebiblioteket. Jeg har lurt på hva dette gir dem, hva tekstene har å bidra med. For all del, jeg mener ikke at ungdom – frisk eller syk – ikke skal lese disse bøkene. Men jeg ønsker at bøkene diskuteres, problematiseres og vurderes – i det hele tatt – at lesemåten er «forhandlende» – for å støtte meg til resepsjonsforskeren Stuart Hall.

Da Linnéa Myhre besøkte Bergen Offentlige Bibliotek for andre gang i januar 2015 sto det mengder av mennesker i kø for å høre på henne. Unge mennesker. Flest jenter. Programansvarlig Charlotte Myhrbråten visste at Myhre er en viktig stemme for mange. Det samme visste jeg. Blant de tusenvis av ting som undrer meg i min hverdag har interessen for Linnea Myhre vært en av dem. Og blogger om «thinspiration», ordtak som «nothing tastes as good as skinny feels», trenings- og helseblogger, blogger om mote, om fest, om rusmidler. Men det må sies at det finnes ungdom som er opptatt av andre kulturuttrykk, ting som handler om alt mulig annet. Myhre er ikke viktig for alle: Det finnes faktisk unge jenter som ikke er opptatt av mote, depresjoner og sorg. Ser vi dem?

Det er bra at Bergen Offentlige Bibliotek lager arrangementer som trekker folk. Det er viktig at vi har fokus på psykisk helse. Men det er også bra å spørre hva alt dette er uttrykk for. Hva fokuset på psykisk helse gjør med oss. Hvordan fokuserer vi? Forteller voksensamfunnet ungdommen for ofte at «å være ung er for jævlig»? Kommuniserer vi at det nesten er meningen at ungdom skal slite? Tanken slo meg etter følgende hjertesukk fra en ung jente:
– Det må være noe galt med meg. Jeg har ingen store problemer. Det meste er helt greit.

En debatt om måten vi snakker om psykiske lidelser på er derfor viktig. Derfor har responsen på Sandviks tekst forundret meg. Hvorfor vil man dreie debatten i en retning den selvsagt kan ta, slik at den handler om Sandviks metode, heller enn temaet hun ønsker å ta opp? Henger det sammen med at her rammes en privat institusjon, et produkt som ikke må tape omdømme? I intervjuer har Skårderud forklart at hans tilbud på den private institusjonen Villa Sult byr på noe annet enn hva offentlige institusjoner har: Kunst, litteratur, kultur. Hester og klatring. I et portrettintervju med Bergens Tidenes helgemagasin forteller han om en pasient som så på de grå veggene i den offentlige institusjonen og sa «Her kan ikke jeg bli frisk».

Det er ingen bestemt offentlig institusjon som kritisereres av direktøren for Villa Sult – ikke tilbudet ved Haukeland sykehus der psykolog Asle Halvorsen arbeider – det er den ulne størrelsen «det offentlige». Mekanismene er ikke ulike de vi ser i skolesektoren. De offentlige tilbudene blir rett som det er snakket ned og nedsnakkingen blir brukt til å snakke private tilbud opp.

Er det ok? Javisst. Både offentlig og privat sektor må tåle kritikk. Men kritikken må bli imøtegått. Da kan man ikke trekke seg vekk fra den offentlige samtale straks det blir ubehagelig, slik Skårderud og Myhre ser ut til å gjøre. Personlig er jeg nyskjerrig på om det er sant at psykiatriens offentlige behandlingstilbud virkelig er så kunst- og kulturfattige at det er vanskelig å bli frisk der. Legges det frem belegg for en slik påstand? For også dette er påstander som rammer institusjoner, slik påstandene til Sandvik rammer institusjonen Villa Sult.

Hvis påstanden til direktøren for Villa Sult er riktig, mener jeg at vi som samfunn er tjent med at det investeres i kunst og kultur også i offentlig sektor. Hvis ikke får vi et skille mellom offentlig og privat, der de som ikke har økonomi til å betale for «lavterskeltilbudet» på Villa Sult til 950 kroner timen har få sjanser til å klare seg. Et helsetilbud som fungerer slik i velferdesstaten Norge er det vel neppe noen som ønsker seg.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: