DET ÜBERKJEDELIGE PISA-HYSTERIET

La oss heller snakke om hvordan man skal legge til rette for praktisk-estetiske realfag.

Nesten et år etter at kommentaren “Det virkelige PISA-sjokket” opprinnelig sto på trykk i Bergens Tidene 09.02.2014, s. 27, har jeg fått mye ros, mange gode kommentarer og men også et par kritiske og tankevekkende innspill.

Mest kritisk har kjennere av PISA-undersøkelsen vært. En av dem er forsker Rolf Vegar Olsen, ved institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo. Han arbeider i forskergruppen som gjennomfører PISA i Norge.

Olsen etterlyser mitt belegg for å hevde at norsk skole er kjennetegnet ved å ha det laveste tilbudet av kreative aktiviteter av alle land som deltar i PISA-underøkelsen og mener at mitt poeng likner poenget til Aslaug Furholt, som er Høyskolelektor og Seksjonsleder for musikk Høyskolen i Bergen, avdeling for lærerutdanning. Den 10.januar i fjor skrev hun en kronikk i Bergens Tidene om hvordan nedprioriteringen av kreative fag i skolen kan få konsekvenser for all læring, også i realfagene.

Rolf Vegard Olsen har selvsagt helt rett: Det er der jeg har det fra. Denne kronikken kom som et svar på kunnskapsminister Torbjørn Rød Isaksens debattinnlegg “PISA nytter”, som igjen var et svar på kritikken til NHH-professor Jan Ubøe, som 9. Desember 2013 skrev at “PISA-rapporten er uten interesse”.

Hvem bryr seg, lizm?

Jeg har ikke sett Furholts kronikk imøtegått noe sted. Selv fikk jeg litt respons fra kunnskapsministeren via Twitter, takket være min gode kollega og realfagslærer Elisabeth Engum, som i sin tid adresserte kunnskapsministeren og informerte om mitt innlegg i BT i på Twitter slik:

View image on Twitter
View image on Twitter
Follow
Elisabeth Engum ‎@PGelisa
Det virkelige PISA-sjokket via @lektormelby cc @konservativ
Minner om at andre steder er de 4 C’er viktig 1/2
12:36 AM – 18 Feb 2014
3 3 Retweets 6 6 likes
Hele kommunikasjonen kan man selv lese her, men jeg tolker svaret til kunnskapsministeren slik at han nok er enig med meg, siden han spør om ikke manglende satsing på begge felt – realfag og kreative fag – kan være et problem.

For selvsagt kan det det. Det er jo det som er mitt poeng: Satsing på det ene, uten å se det i sammenheng med det andre, er lite fruktbart. I alle fall om vi skal lytte til Edvin Østergaard som skrev om dette i bladet Bedre Skole 4/2013.

De skjeve tall fra PISA

Dette er et poeng som i grunnen er helt uavhengig av hva PISA-målinger måtte fortelle oss. La oss likevel dvele litt ved tolkningen av PISA-målingene.

Her tråkket jeg jo rett inn i en debatt som åpenbart er et kapittel for seg – eller rettere sagt – rimelig mange kapitler i en lang og pågående samtale. Kanskje har Rolf Vegar Olsen helt rett i at jeg og Furholt bruker PISA-målingene til å si noe som målingene ikke kan si noe om. Men det er vi i så fall ikke alene om.

For den 2. Januar i år kritiserer Dag Øystein Nome, som er Universitetslektor i pedagogikk, Universitetet i Agder, bruken av målingene når barnehagesektoren skal utvikles. På NRK Ytring hevder han at PISA-undersøkelsen er “…heftet med så mange dokumenterte svakheter, at utdanningsforskere i flere land stiller seg tvilende til anvendbarheten av tallene. Det er rett og slett ikke gitt at det objektivt sett står så dårlig til med oss som PISA-tallene vil ha det til.”

Nome snakker ikke om usikre målinger av kreative undervisningsmetoder i alle fag, eller undervisning i pratisk- estetiske fag. Han snakker om hva PISA kan fortelle oss om norske elevers ferdigheter i matematikk og naturfag. De som husker sjokkoverskriftene tidlig på 2000-tallet, kan jo stusse over hvordan skolepolitikere hoppet og hylte den gangen. Men man var jo i sjokk, må vite.

En røverbande av målinger

Kanskje bør vi ikke la oss sjokkere av noe av det PISA-undersøkelsene forteller oss. Kanskje bør vi heller la oss sjokkere over at undersøkelsen har fått så stor betydning for utviklingen av utdanningspolitikken i Norge. For med så mange usikkerhetsmomenter og uenigheter: Skal vi virkelig bruke penger på å delta i målinger som ikke egentlig kan fortelle oss så mye? Kan jeg være så frekk å antyde at om vi skal delta i internasjonal skoleforskning, så må vi stille høyere krav til kvaliteten før oljepengene våre sildrer inn i internasjonale forskningsprosjekt?

fibonacci photo
Photo by Mr. Wizzard
Her taler selvsagt min indre vriompeis, min indre Elias Rukla, om du vil. Men hør: For meg som arbeider på “gølvet i kunnskapssamfunnet” oppleves alle slike undersøkelser, enten de er internasjonale, nasjonale eller kommunale, som forstyrrelser. De er plunder og heft i forhold til hva som er mitt fokus, nemlig formidling av mitt fag, her og nå, sammen med mine elever. Alle disse undersøkelsene er bare noe greier som må gjøres, fordi ledelsen sier det, fordi politikere og byråkrater bare må ha det for å vite hva som foregår i norsk skole. For jeg må ikke ha slike undersøkelser for å vite hva elevene mine trenger. Jeg tror ikke PISA-resultatene er tilgjengelig for hver klasse en gang, så hvilken direkte nytte har den jevne lærer av å bruke tiden sin på dette?

Men for all del. Jeg vet at jeg er vanskelig nå. Jeg skal jenke meg. Jeg er tilhenger av at norsk skole undersøkes. Alle trenger et kritisk blikk utenfra. Men av og til blir det litt vel mange undersøkelser, som fra den jevne lærers ståsted kan oppleves som tvilsomme både når det kommer til validitet og reliabilitet.

Vi har nemlig kompetanse på slikt vi som jobber i skolen også. Det er jo ikke slik at vi er uvitende og umulige barn som ikke vet hva en vitenskapelig undersøkelse er. Det er tvert imot derfor jeg må overvære den årlige debatten om hva den fylkeskommunale elevundersøkelsens resultater, som viser seg i fargene rødt, gult eller grønt, egentlig forteller oss.

Hvert år går debatten på lærerværelset som et utmattende rituale der det fra kollegers hold med rette påpekes at spørsmålsstillinger er rare og selve undersøkelsessituasjonen mulige kilder til feil. Jeg er slett ikke uenig. Jeg bare oppfatter de hissige debattene som et überkjedelig og tidkrevende hysteri som ikke leder noe sted.

Ja, snakker vi om jakten på tidstyvene i skolen kan slike undersøkelser oppleves som en hel røverbande av målinger. Så jeg har nok for lengst kapitulert og bestemt meg for at det beste er å prøve å sitte helt stille og vente på at det skal gå over sånn at vi kan begynne med det vi egentlig skal drive på med i norsk skole, nemlig legge til rette for elevenes læring.

Realfag og tullefag

Kanskje er det like greit at vi legger hele PISA-debatten til side? Da kan vi jo spørre: Satses det tilstrekkelig på kunstfag i norsk skole? Svarer du «ja» på dette kan du umulig mene at kunstfag og praktisk – estetiske fag er viktige fag. Vi trenger nok ingen PISA-måling for å fortelle oss at skoleeiere og skolepolitikere ikke synes praktisk-estetiske fag er spesielt viktig. Det er et faktum at slike fag er nedprioriterte. Den 5. januar i år forteller Bergens Tidene i en grundig artikkel om hvordan svært mange lærere i norsk fag mangler formell utdanning i kunst og håntverk. Om faget ikke opprinnelig er ment som et tullefag, så vil det bli det når unge lærere som underviser i faget ikke vet hva faget handler om. I følge BT mangler nær 70 prosent av de lærere som er under 30 år og som underviser i kunst og håntverk en formell utdanning i faget.

fibonacci photo
Photo by jitze
Og dette har faktisk med PISA-målingene å gjøre. BT forteller at de aller fleste lærerstudenter har ikke hatt disse fagene siden de selv gikk i 10-klasse, fordi kravet om at man måtte ha minst 30 studiepoeng i praktisk-estetiske fag på grunnskoleutdanningen ble fjernet etter “Kvalitetsreformen” som kom i 2003.

Hvorfor? Fordi PISA-målingene som ble offentliggjort i 2001 fortalte oss at norske elevers leseevner i morsmålet lå på gjennomsnittet i OECD-landnene, mens undersøkelsen i 2003 fortalte oss at norske elever presterte under snittet i matematikk.

Altså: Under snittet. Men ikke på bunnen, slik man gjerne fikk inntrykk av da sjokkbølgene rystet vårt ganske land slik at noen og enhver kunne bli hysteriske.

Praktisk estetiske realfag

Men dette er altså situasjonen for kunstfagene. Og det var realfagene jeg egentlig var opptatt av. Vår forståelse av realfagene. Jeg var opptatt av å få frem at det er en myte at realfag kun er «teori». At man har mye å hente på å bruke praktisk-estetiske arbeidsmetoder for å lære noe om naturen, eller forstå at matematikkfaget er et kultur- og dannelsesfag.

fibonacci photo
Photo by jimmiehomeschoolmom
Videre: Dette er metoder som krever bestemte typer kompetanse av både lærer og elev. Og at en slik kompetanse særlig blir utviklet i kunstfagene. Det handler om å trene opp ulike opplevelsesmodi. Gjøre elevene oppmerksomme på at sanseapparatet vårt byr på langt flere muligheter enn de vi bruker til daglig. Å lære metakognisjon, altså lære om hvordan man lærer å lære.

Selvsagt krever slike metoder mye av oss når vi skal undersøke og måle hvor gode vi er i fagene. Mer enn hva PISA-målingene kan levere. Spørsmålet da blir om det er norsk skole som tilpasser seg målingene.

I en podcast på nettstedet Levevei drøfter Professor Emeritus Svein Sjøberg hva PISA måler og ikke måler. Han peker på at når måten man gjør målinger på ikke gjenspeiler fagenes aktiviteter, blir det vanskelig å vite hva som måles. Men enda verre er det at når det gjelder å score bra på en måling som gjennomføres med papir og blyant, så legger dette føringer for hvordan undervisningen innrettes. Hvorfor gjøre elevene gode til å føle i fjæra, observere, undre og utvikle sin forståelse i en helhetlig sammenheng dersom man premieres for en annen type kunnskap på målinger? Det gir ikke mening å legge til rette for elevenes føling i fjæra når det i tillegg koster flere skattekroner enn om de plasseres i et rom der det ikke er noen fare for at noen ramler uti vannet. Spørsmålet er bare hvordan elvene skal lære å svømme uten å være i nærheten av vann.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: