DET VIRKELIGE PISA-SJOKKET

Norge ligger på siste plass av 65 land i rangeringen over kreative aktiviteter på skolen. Tygg på den.

– Vi kan ikke bli gode på alt, svarte en god venn da jeg kom med sjokknyheten. Vi diskuterte som vanlig skole. I skoledebatten er alle kvalifiserte synsere. Alle har vært elev, enten man er kjøpmann, langer eller prest. Samtidig er det ingen folkesport å lese pedagogisk litteratur for å sette seg grundig inn i hvordan læring foregår. For noen er «pedagogikk» et skjellsord.

Min venns poeng var dette: Vi trenger ikke flere felegnikkere. Alle kan ikke realisere seg selv og bli artister. Noen må utvikle den nye teknologien og skape de nye arbeidsplassene. Det er realfagene som bringer verden fremover. Ikke føling i fjæra. Derfor er det ingen skandale at Norge ligger på jumboplass når det kommer til kreative aktiviteter i skolen.

Det er bare ett problem: For å skape noe, må man kunne noe. Og for å kunne noe, må man lære noe. For å lære noe, må man erfare noe. For å erfare noe, må man føle noe. Å føle, eller å sanse, er en vesentlig del av de kognitive prosesser som oppstår i et menneske som lærer.

Vanligvis opererer samfunnet med et skille mellom naturfag og kunstfag. Naturfag blir ansett som mer vitenskapelig, forklarende og metodisk i fremgangsmåten. Kunstfaget assosieres med subjektiv inspirasjon, intuisjon og personlig virkeliggjøring. Men i bladet Bedre Skole 4/2013 beskriver Edvind Østergaard hvordan man kan åpne for nye erkjennelsesemuligheter i naturfaget ved å trekke kunsten inn. Det krever nemlig øvelse skal man ha en evne til rike sanseerfaringer, og enda mere øvelse skal man kunne knytte disse erfaringene til abstrakt kunnskap.

Når naturviteren studerer naturen, foretas det observasjoner som også er estetiske erfaringer, altså en erfaring som er en før-kognitiv, sanselig erfaring. På laboratoriet må forskeren iaktta det som skjer med nøyaktighet og stille modige og åpne spørsmål til det som skjer. Føling i fjæra er altså ingen lek, men stor kunst og hardt arbeid.

En slik evne må øves opp. En slik trening kan de estetiske fagene by på, men i offentligheten presenteres disse fagene som mindre krevende fag. Derav betydelige kutt når det røyner på. I grunnskolen har vi få faglærere med kompetanse innen kreative arbeidsmetoder og det har vært en reduksjon i lokaler som passer til kreative aktiviteter. Mange slike rom har forsvunnet helt.

Dette selv om det er en sammenheng mellom prestasjoner på skolen og opplæring i estetiske fag. En side av saken er foredlingen av evnen til å sanse og reflektere over verden. I tillegg vet den som har forsøkt seg som felegnikker at øvelse gjør mester. Selve mestringsfølelsen er en kilde til motivasjon. Man lærer seg at det lønner seg å investere tid og krefter, og øve, øve, jevnt og trutt. Man lærer at talent og inspirasjon til syvende og sist vil tape for evnen til å holde ut, også når arbeidet er kjedelig.

Denne kunnskapen er ikke tilgjengelig for alle. I Norge organiseres opplæring i estetiske fag i kulturskolene. De som har forsøkt å få en plass på kulturskolen, vet at her har ikke alle lik rett til utdanning. Den typiske kulturskoleelev rekrutteres fra middelklassen og opp, og 75% av dem er jenter. Barn med en annen kulturell bakgrunn og barn med spesielle behov faller utenfor opplæringen. Og så guttene våre, naturligvis.

Men etter PISA-rapporten konstaterer vi at vi bruker enorme summer på skolen uten å oppnå de resultatene man skulle forvente av en slik satsing. Så klør vi oss i hodet. Samtidig virker det som om man synes det er helt greit å spare seg til fant ved å redusere muligheten til kreative arbeidsmetoder i skolen. For en pedagog er dette et paradoks. Det eneste man kan gjøre er å komme med en oppfordring, til folk flest, men også til kunnskapsministeren, som er sjefen for det hele: Do the math.

(Dette innlegget har blitt mye delt og diskutert. På oppfordring fra den anynonyme mediekritikeren Doremus Schafer, som skrev om saken 15.august 2015, legger jeg inn en referanse til oppklaringsinnlegget jeg skrev 6.januar 2015. Det er også viktig for meg å presisere at min agenda er en praktisk-estetisk holdning i alle fag, der hele sanseapparatet tas i bruk. Dette innlegget handler om realfagsdidaktikk, og ikke om fag- og timefordeling i skolen, selv om jeg gjerne så at man lærte å spille et instrument, eller hadde mer tegning og dans på timeplanen. )

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: