ET OFFENTLIG DILEMMA

Bunnlinjeperspektivet er ingen utfordring i offentlig sektor. Det er et problem.

Til syvende og sist er det kunnskapen som skal smøre samfunnsmaskineriet. I norsk skole produseres det ikke olje, men kunnskap. Utvikling av kunnskap tar sin tid og har definitivt sin pris. I år er kommunesektorens organisasjon (KS) uenige med lærernes organisasjoner om nettopp tid. Der KS mener forslaget til ny arbeidstidsavtale skaper rom for lokale tilpasninger, frykter de som «står på gølvet» i kunnskapssamfunnet at «lokale tilpasninger» innebærer tilpasning til trange skolebudsjetter. Erfaringen er at det navigeres nedover mot budsjettets bunnlinje selv om det hevdes at man vil nå helt opp til topps.

Bunnlinjeperspektivet er ingen utfordring i offentlig sektor. Perspektivet er et problem. Daglig skaper dette blikket moralske dilemma. Hva gjør du når det ikke er nok ressurser til å gjøre jobben etter beste standard? Man nøyer seg med «tilstrekkelig tid». For å holde ryggen fri, kan man støtte seg til jus. Faglige idealer og visjoner har en høyere standard, krever mer tid og har følgelig en høyere pris. Har man som arbeidstaker slike standarder for egen virksomhet, krever det at man investerer tid i jobben. Den tiden er også penger selv om den ikke synes i budsjettene, men hentes fra den ansattes private tidsbank.

Overtidsbetaling til ekstra innsats inngår ikke i eksisterende avtale. Avspasering er det ikke mye ekstra tid til. Slik er det nok i mange andre yrker også. Det er nok flere som vet at man tar en risiko ved å investere tid fra egen tidsbank. Gevinst er det ingen garantier for.

Ingen har jo bedt deg om å gjøre dette. Likevel kan du fortsette fordi du har tro på at det du gjør har stor verdi. Og gleden ved å få det til er først og fremst din. Det er den som gjør at du holder det gående. Men hva når arbeidsgleden forsvinner? Da senkes kravene. Man gjør akkurat det man må, og finner strategier for å leve livet som middelhavsfarer.

I oljesektoren er det muligens annerledes. Der er det ingen skam å snakke om høy lønn og rett til fri når man har stått på døgnet rundt i et par uker. Man må ha klare regler for hvordan en jobb skal gjøres. Noe annet kan være livsfarlig. Tapene ved en streik kan også tallfestes. I følge Oljeindustriens Landsforening (OLF) tapte staten og industrien 150 millioner hver dag partene var i konflikt. Tapet var reelt tap for arbeidsgiverside og stat. En oljearbeider vet hva han er verdt og det er ikke noe moralsk dilemma å stille krav.

I offentlig sektor fungerer streik annerledes. Der er det ikke arbeidsgiver, men tredjepart som rammes. Syke får ikke den pleien de trenger. Unge mennesker kan glede seg over frihet i lysende vårdager, men gråte over konsekvensene når eksamen avlyses. På arbeidsgiversiden er man selvsagt lei for at tjenestene ikke blir levert. Men det svir ikke på pungen. Tvert imot. Ved en streik i offentlig sektor sparer arbeidsgiver lønnsutgifter. Selve streikelønnen finansierer de ansatte. De har investert i streikekassen gjennom sin medlemskontingent. I rene penger er det altså arbeidsgiver som taper minst.

Det kan synes unødvendig å måtte minne om dette. Men alt for mange ganger blir ansatte i offentlig sektor omtalt som en utgiftspost. Det produseres ikke effektivt nok. Det er for mange i produksjon. Omsorg og veiledning skal utføres raskere og smartere av færre mennesker. Samtidig skal hvert enkelt menneske – la oss ikke si «bruker» – sees som det mennesket det er. I sin helhet. Rett ord skal sies til rett tid. En klem skal gis. En tåre skal tørkes. Alt innenfor en tidsramme som er «tilstrekkelig tid». Tar vi utfordringen og forsøker å sette en pris på hvert eneste ord, hver eneste tåre og hver eneste klem får vi problemer. Vi havner i et moralsk dilemma. Dette er ikke bare den offentlig ansattes problem. Dette er et samfunnsproblem.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: