EVIG AUDITION

Er det riktig av meg å utdanne mine elever til evig audition? Kanskje burde jeg heller si “drit i bransjen. Bransjen driter i deg.”

I dag fortalte en av mine tidligere elever, @fotolotten på Instagram, lykkelig at et av hennes bilder har blitt brukt i en artikkel på nettsiden til YR. Bildet er en fin illustrasjon, men selvsagt ikke et bilde som vil vinne en viktig fotopris. Like fullt så er det et bilde som har vunnet plass på en nettside drevet av NRK, og det var verdt en liten gratulasjon.

Får du betalt?
Men så spør jeg om hun får betalt. Det får hun selvsagt ikke. Bildet er lagt ut på Instagram og tagget på en måte som gjør NRK sin bruk helt grei. Opphavsrettslig er det sikkert helt innafor å ikke betale. Men selv om det er innafor juridisk, er det innafor etisk? I løpet av skoleårene har jeg forklart hva opphavsretten går ut på, og også hvordan man kan velge å bruke creative commons-lisenser hvis man ønsker, og hva det vil innebære. Da jeg skrev hovedoppgaven satte jeg meg godt inn i debatten om fri programvare, åpen kildekode og leste selvsagt bøkene til Lawrence Lessig, som argumenterer godt for slike lisenser. Dem er det mange av, og særdeles gode. Creative commons gir rettighetshaver muligheten til å gi bort retten til å bruke bildet, bare sammenhengen er ikke-kommersiell. Eller man kan gi bort alle rettigheter, og kjøre en såkalt “copyleft”-strategi. I noen sammenhenger er det slett ikke dumt. Det gode med Lawrence Lessig sine lisenser er at det gir rettighetshaver mulighet til å enklere kommunisere hva man eventuelt kommer til å kreve ved bruk av ens ånsdverk. So far so good.

Plikt og ansvar
Selv om jeg mener at ungdommen i dag godt kan være tjent med å bruke slike lisenser, så betyr ikke det at jeg ser problemer med at rett til å bruke et bilde uten å betale for det fører til at man ikke har en policy på at man gjør det likevel. Det er her jeg blir oppgitt over at store etablerte institusjoner – denne gangen NRK – ikke ser seg tjent med å betale fotografen. Unge folk som vil inn i bransjen er glade bare for å bli sett. Det utnytter bransjen seg av. Denne eleven er ikke den eneste eleven som stolt har fotalt meg at de har fått bilder på trykk, men som samtidig forteller at det ikke er vanlig å få betalt. Og får man betalt, er det ikke mye. Den nette sum av kroner 500 for et bilde fikk en ung frilanser som hadde reist til et ikke så ufarlig geografisk område. Her mener jeg at dersom man først vil bruke et bilde, så får man være såpass anstendig at man betaler anstendig.

Content is slave
At innholdsprodusentene betales for dårlig, mens de som jobber i de store organisasjonene som administrerer innholdet, enten de sitter i ledelse, i styre, i administrative funksjoner, betales langt bedre er ikke en hemmelighet. I studietiden så jeg for meg at kunstkritikk kunne være mitt levebrød, men den tanken la jeg kjapt fra meg da jeg innså hvor elendig betalt det er, for en annen plan var å få seg mann, barn, rekkehus og katt. Når jeg utdanner unge folk i dag, lurer jeg derfor på om jeg bare skal si det som det er: Du går på medier og kommunikasjon, men tro ikke at dette skal bli en levevei. Først skal din virksomhet nemlig finansiere mediehusenes direktørlønninger.

“Here be dragons”
Å realitetsorientere ungdommen er selvsagt en del av lærens samfunnsoppdrag, så å informere om at jobben som fotograf – eller produsent av medieprodukter – vil kunne fortone seg som en evig audition, ja, det er vel en del av jobben. Det innebærer å fortelle dem at de ikke skal ha tillit til bransjen, for selv om ungommen etterhvert blir gode fotografer, vil bransjen fortsatt bestå av folk i fast stilling som er dårlige til å betale for seg. Men det innebærer også at jeg kommer til å oppfordre dem til å ikke gjøre seg så avhengige av den tradisjonelle mediebransjen. Sikkert fint å få heder og ære når et bilde blir publisert på en NRK-drevet nettside, hos Aftenposten, Dagbladet, TV2 eller noe annet. Men det er ikke der man bør legge energien sin for fremtiden. Med fremveksten av nye betalingsløsninger og finansieringsmodeller kommer det nye muligheter. Derfor blir nok budskapet mitt “drit i bransjen, for den driter i deg”. La oss heller lete etter nye veier, vel vitende om at det sikkert også finnes drager i ukjent terreng.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: