FACEBOOKFORENINGEN

Tror du på den norske forhandlingsmodellen?- Da bør du bidra i flere kanaler enn på Facebook

– Den som gjør noe, er nødt til å gjøre feil. Den som ingenting gjør, kan heller ikke feile, pleide min far å si da jeg som ungdom kritiserte politikere for noe de hadde gjort. Senere har min mor vært tydelig på at hun har liten respekt for folk som sitter på sidelinjen fulle av kritikk, men uten konstruktive løsningsforslag. Av henne har jeg lært at det koster å engasjere seg. Prisen er at de uengasjerte uten blygsel kan skjelle henne ut for at hun ikke gjør som de vil.

Årets skoleoppgjør fungerer som et godt eksempel. Ledelsen i lærernes største fagforening, Utdanningsforbundet, ble enige om en avtale med KS. Mange av Utdanningsforbundets medlemmer debatterte resultatet i sosiale medier og var ikke særlig fornøyde. Ledelsen fikk kritikk for å være for svak, og de fleste medlemmene oppfordret hverandre til å stemme nei når avtalen ble lagt frem til uravstemning. De få som mente at det klokeste ville være å stemme ja følte seg til tider dårlig behandlet, og temperaturen kunne bli høy.

Høy ble også deltagelsen i uravstemningen, mye takket være en gruppe på Facebook. Hele 67 % av medlemmene deltok, i sterk kontrast til deltagelsen i 2012-oppgjøret. Da stemte knappe 19 % av lærerne over resultatet, og 90 % av disse stemte ja. Hva de 81 % som ikke stemte egentlig mente om avtalen i 2012 vet vi ikke, på samme måte som vi ikke vet hva årets 33 % med «sofasitterlærere» egentlig mener om at de i år havnet i en konflikt. Det eneste vi vet er at av de mange som stemte, ønsket 73 % at avtalen skulle forkastes, til tross for at ledelsen av Utdanningsforbundet anbefalte den. Det har gitt ledelsen et tydelig mandat og en sterkere rygg i forhandlingene.

På arbeidsgiversiden var deltagelsen langt mer laber. Kun 33% av de stemmeberettigede kommunene benyttet seg av muligheten. Det er problematisk at 67% av KS sine stemmeberettigede opptrådte som «sofasitterkommuner». KS så seg nødt til å lage en ny spørreundersøkelse for å finne ut av hvem lokalpolitikerne mener har ansvaret for situasjonen som har oppstått. Det burde ikke være nødvendig.

Etter uravstemningen i Utdanningsforbundet kunne ikke ledelsen gjøre annet enn å innse at de manglet «kontakt med grasrota». Men det er ikke kun ledelsen som skal ta ansvaret for at kontakten har vært så dårlig. Å debattere er bra, men når beslutninger skal tas, er man avhengig av en organisasjon som er mindre ad hoc enn en gruppe på Facebook. I debatten om uravstemningen kom det frem at det jevne medlem nok kunne anstrenge seg mer for å skaffe seg kunnskap om organisasjonsvirkeligheten og samfunnets spilleregler. Mange innrømmet også at de hadde vært lite fagpolitisk engasjert i hverdagen.

Det er lett å skylde på ledelsen for at man ikke kan og vet. Men det er også for enkelt. Når man melder seg inn i en fagforening bør man sette seg inn i mer enn hvilke medlemsfordeler man får på forsikringen og annet snask. Kanskje burde man også revurdere kravmentaliteten som åpenbarer seg når man understreker hvor mye man betaler i kontingent og hvor lite man synes man får igjen for pengene. I et demokrati skal man ikke kunne kjøpe seg en politisk ledelse som gjør som man vil. Vil man at ledelsen skal lytte, må man bidra med sitt engasjement. Tror man på den norske forhandlingsmodellen bør derfor engasjementet være til stede hver dag, i organisasjonens formelle kanaler. Jada, det kan være kjedelig. Men det er for slapt å bare være rasende på Facebook når det gjelder.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: