FRA FOLK FLEST TIL FAGFOLK

Forståelse for språk er avgjørende enten man skal bli statssekretær i Kong Salomos regjering eller lærling hos Jørgen Hattemaker. Det er derfor jeg vil slå et slag for diktanalysen.

I fremtidens arbeidsliv står språkbruk i sentrum når verden skal defineres og vi skal beskrive hvilken rolle vi spiller i den. Det vet alle som har måttet forholde seg til nye beskrivelser av «stadige endringsprosesser.»
Det er derfor jeg vil slå et slag for diktanalysen. Poesien er regnet blant de ypperste former for språkarbeid. Den er produktet av årelangt arbeid med ordenes betydningsvalører. Diktanalyse har altså en klar nytteverdi og bør ikke være gjenstand for devaluering i norsk skole. Tvert om bør poesien betraktes som ren styrketrening for tanken.

Det er en krevende øvelse å forklare nye ord «med egne ord». Det samme gjelder når de nye ordene skal tas i bruk. Det er ingen tvil om at språk og identitet henger tett sammen. Når elever protesterer, sier de gjerne: – Det er ikke meg å snakke sånn. Mitt svar er: – Selv om det ikke er deg, skal det bli deg.

Mitt mål med undervisningen er at elevene skal snakke med et språk som viser at de har en større faglig forståelse enn Herr og Fru Hvermansen. Vi arbeider under parolen «Fra folk flest til fagfolk.» For noen er forandringen større enn for andre. Kommer du fra et hjem der fagets språk er et fremmedspråk, er veien lengre å gå enn om fagets språk er et velkjent lingo. Er fagets språk fiendens språk, står du overfor eksistensielle valg: Skal du virkelig svikte dine egne og snakke som en fremmed i ditt eget hjem?

For samtidig som ordene brukes til kommunikasjon, kan de også brukes for å markere avstand. Gjør man et poeng ut av at man ikke klarer å uttale ordet «vernissage», markerer man at slikt som har å gjøre med kunstgreier og sånn ikke er noe man bruker tid på. Har man gjort en liten innsats for å forstå ord som «losholt» og «overgurt», anerkjenner man samtalepartneren og viser respekt.

Samtidig vil det å gi seg i kast med å snakke som om man var en annen, uten å riktig vite hva man gjør seg selv til, vitne om manglende analyseferdigheter. For ikke lenge siden lærte jeg at min arbeidsplass er «en konkurrerende kompetansebedrift som streber mot endringskompetanse». Elevene mine ble omtalt som «brukere». Kanskje er «konkurrerende kompetansebedrift» en meget presis beskrivelse når situasjonen er budsjettkutt og stykkprisfinansiering. Og kanskje innebærer beskrivelsen at man i for stor grad har blikket rettet nedover i sin ferd mot budsjettets bunnlinje, slik at man mister oppdrift og overblikk.

Et kritisk forhold til språket er uansett avgjørende skal du klare deg i fremtidens arbeidsliv. Noen ganger vil man utsettes for tåkeprat som gjør det vanskelig å se hva det er som egentlig foregår. Definisjonen «brukere» gir for meg uheldige tolkningsmuligheter. Det er ikke meg å snakke sånn. Jeg har ikke lyst til at det skal bli meg, heller. Men andre ganger vil nyordene gi oss en større klarhet, fordi de er mer presise. Selv foretrekker jeg for eksempel det utskjelte nyordet «læringsarbeid» fremfor ordet «undervisning». Ordet undervisning forveksles gjerne med ordet underholdning, spesielt når undervisningen anklages for å være kjedelig. Ved å trekke frem ordet «arbeid», peker vi på noe som ofte må gjøres, enten det er kjedelig eller ei. I tillegg vet vi at når man først kommer i gang, øker mestringsfølelsen og gleden. Derfor pleier jeg å si at på skolen holder vi på med læringsarbeid. Også når arbeidet dreier seg om beinhardt språkarbeid der det gjelder å både forstå og ta i bruk nye ord og uttrykk – eller begrunne hvorfor man ikke vil. Det stopper heller ikke der. Det er elevene som utfører dette læringsarbeidet. Som lærer er jeg først og fremst leder.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: