HUMANISTISK HJERNEVASK

Deeyah Khans film Jihad er nominert til en prestisjetung, britisk dokumentarpris. Tør jeg vise den for klassen?

I diverse debatter om islamisering, terrorisme, feminisme og alt det som gjør at vi kommer i fyr og flamme har jeg av og til pekt på dokumentarfilmen Jihad av Deyah Khan. Det generer ikke så mye respons i kommentartrådene, noe som har forundret meg litt. For det som er så bra med filmen er at den viser oss at de er mennesker, disse mennene –  for de er jo som regel også menn – uten at jeg her skal plukke i akkurat den tråden – da rakner det hele så fort at man ikke rekker å få noen av de andre trådene med seg og alt går i ball.

Filmen handler altså mest om menn som tar så fullstendig feil, og som handler så fryktelig galt, men den forteller oss at de like fullt er mennesker. De kan være glade, engasjerte, sinte – og de kan gråte. Og dette evner Deeyah Khan å få godt frem i filmen Jihad, som nå er kortlistet til en Gierson pris – noe hun selv beskriver som å være en Oscar for dokumentarfilmer.

Jihad i samfunnsfagstimen
I fjor så jeg filmen sammen med samfunnsfagsklassen min. Vi jobbet med den delen av læreplanen som heter Internasjonale forhold, og skal jeg koble filmen til et eksakt kompetansemål, så er det at eleven etter å ha sett denne filmen, skal være bedre rustet til å:

  • diskutere kjenneteikn på og årsaker til terrorisme

Læringsaktiviteten – som det å se en film og diskutere den er – kan selvsagt også kobles til andre kompetansemål.

Kan jeg vise en slik film?
Siden debatten om hvordan vi skal møte terror fra ekstremister er så betent, gikk jeg et par runder med meg selv: Kan jeg vise denne filmen for klassen? Eller er egentlig Deeyah Kahn en apologet, siden hun i denne filmen viser oss de menneskelige sidene til disse mennene? Driver hun på med tåkeprat i ren Jonas Gahr Støre-stil, fordi hun velger å gå i dialog med disse mennene? Representerer denne filmen en form for “overtolerant prinsippløshet”, siden hun i filmen problematiserer omgivelsene til disse mennene? Slike vurderinger foregikk i mitt hode – og hadde jeg vært enda mer usikker – hadde jeg kanskje pålagt meg selv sensur – nei, dette er en film som er for kontroversiell å vise i klasserommet.

Den suspekte læreren
For sånn oppleves det for meg i denne debatten: Det har liksom blitt forbudt å problematisere – da er man fort en “apologet”. Det er liksom blitt forbudt å påpeke at mennesker som gjør grusomme handlinger likevel er mennesker – da er man raskt en “godhetyrann”. Siden jeg selv er arvelig belastet med en plassering på venstresiden et sted er jeg også vant til å leve med at det er noe suspekt ved meg og de verdiene jeg har med meg hjemmefra. Enkelte mener at dette er verdier som så og si er roten til alt ondt. Som lærer, med en slik bakgrunn, er jeg opptatt av at jeg ikke skal drive med noe som noen vil mene er propaganda, forkynnelse eller utidig påvirkning. Men dilemmaet mitt er jo at det er jo jobben min å påvirke ungdommen.

Den generelle læreplanen
Det er i sånne sammenhenger det er godt å ha en læreplan. Den er vedtatt av Stortinget, og er en del av det norske lovverket. Jeg kom til at å vise denne filmen kan forankres i den fagspesifikke delen, men også i den generelle delen.  Spesielt den første delen som har overskriften Det meiningssøkjande mennesket.

Folk som mener noe om det som foregår skolen bør snarest lese seg opp på hva som faktisk står i den generelle delen av læreplanen, sånn at de vet hva de kan forvente av alle lærere, uansett hva slags fag de underviser i, og uansett på hvilken skole, offentlig eller privat. De kan i samme slengen også sette seg inn i hva Ludvigsen-utvalgets innstilling forslår skal ligge til grunn for fremtidens skole.

En suspekt film på en suspekt kanal?
Nå kan altså denne filmen få en pris. Det er vel desto større grunn til at ikke bare elevene mine bør ser den, men at alle som lar seg fyre opp i samfunnsdebatten tar en titt. Den ligger fritt tilgjengelig på NRK sine nettsider.

Dere vet. NRK. Eller ARK. Den der venstreradikale propagandakanalen som burde miste både lisensinntekter og statsstøtte. Der er det mulig å gå å få vasket hjernen sin med litt humanisme.

 

 

 

  1 comment for “HUMANISTISK HJERNEVASK

  1. July 29, 2016 at 7:52 pm

    Selv om jeg mener religion er hovedårsak til islamistisk terrorisme, synes jeg Deeyah Khan gjennom sin dokumentar kommer med mange overbevisende argumenter for at for at religiøs ekstremisme ofte kan være et symptom for underliggende problemer som eksklusjon og dårlige framtidsmuligheter for innvandrerbefolkningen.
    Kunne vært interessant å kjøre debatt om forskjellen mellom Deeyah Khan og f.eks. Ayaan Hirsi Alis syn på om religion bakenforliggende eller tilsynelatende forklaring på terrorisme.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: