HUMOR, STRESSMESSTRING OG GAFFATEIP

 Også i privat sektor finnes det et byråkrati som går tregt.

Som offentlig ansatt må du aldri la dette gå inn på deg, om du skal beholde din forstand.

Vi er nok mange som morer oss når humoristen Atle Antonsen lar oss bli kjent med byråkraten Tor Varhaug, først i tv-serien Etaten og senere i serien NAV. Men i det siste har jeg som ansatt i offentlig sektor vurdert om man ikke skulle vende tilbake originalen. På kontoret til Ricky Gervais får vi en strålende beskrivelse av byråkratisk dilldall i privat sektor, der mang en ansatt kan gå under kallenavnet Mr. Tidstyv.

Her er en anekdote: En gang ønsket jeg å kjøpe et dataprogram for å bruke det i undervisningssammenheng. Det ville ta meg to museklikk og fem tastetrykk å kjøpe det med eget kredittkort, men da ville jeg bli omtrent to tusen kroner fattigere. Og slik skal det jo ikke gjøres. Dermed var det bare å gå i gang med prosessen. Et privat selskap hadde oppdraget med å organisere innkjøp av programvare i offentlig sektor. Etter to måneder satt jeg igjen med den kjipe følelsen av å være i slekt med selveste Josef K. fra Frans Kafkas roman. Jeg ble fast bestemt på at neste gang betaler jeg av egen lomme, koste hva det koste vil, for slikt har jeg rett og slett ikke tid til. Og joda, jeg fikk dataprogrammet til slutt, samt en visshet om at jeg hadde sysselsatt Mr. Tidstyv i et privat selskap som hadde en eller annen slags avtale med offentlig sektor om å holde orden på programvaren som kjøpes inn for offentlige midler.

Det er selvsagt bra at det holdes orden og det å sysselsette folk er jo i seg selv en god gjerning. Men siden jeg er tilhenger av at ting skal skje relativt raskt, ble ikke orden og sysselsetting et argument for utstrakt samhandling med Mr. Tidstyv. Jeg betaler heller selv, og vet at jeg ikke er den eneste i offentlig sektor som har endt opp der.

En annen anekdote: Det finnes en kontordame i det offentlige et sted som har skrevet et 25 siders langt dokument som kun er et referat av kommunikasjonen hun har hatt med selskapet som leverer printere og kopimaskiner. Det er selvsagt ikke bra for henne å drive på med det, men jeg har ikke problemer med å forstå at det er der man plutselig ender. På et tidspunkt må jeg lære henne å puste inn, og så ut. Og så inn. Og så ut. Og så må hun våge å virkelig kjenne på følelsene sine, for så å la sinnafølelsene gå, ja, bare la raseriet flyte sin vei som blader på en elv eller skyer på himmelen. Mer er det nok ikke å gjøre med den saken og dette er den eneste mulige relasjon til Mr. Tidstyv som ikke er direkte helseskadelig.

En tredje anekdote: En skoleklasse manglet stoler til skolestart. Stolene var bestilt i vår, men kunne dessverre ikke leveres før etter høstferien. Tavlene var bestilt, men det viste seg at montering må bestilles utenom. “Noen” hadde ansvaret, og tiden det tar å finne ut av hvem, hva og hvor er en tids- og energityv av dimensjoner. Da er det bedre å finne på kreative løsninger, og det går jo fint, for læreryrket er kreativt.

Det offentlige er en stor kunde i det private marked. Det er nok likevel ikke sikkert at det offentlige oppleves som en veldig viktig kunde etter at anbudet er vunnet. Når varen er levert, er prosessen med å få varen til å fungere ofte så tidkrevende og så frustrerende at det klokeste er å la ting være som de er. Man må prioritere et fokus på det man egentlig skulle ha gjort. Man takler livet med humor, stressmestringskurs og gaffateip. Dette tjener selvsagt det private på, mens det offentlige blir sittende igjen med svarteper: I det offentlige fungerer jo ingenting uansett. Derfor er bare å levere pulter som ramler fra hverandre og skylde på at elevene ødelegger dem. Det er så lett for Mr. Tidstyv å påstå det ikke er dataløsninger som har et elendig brukergrensesnitt. For Mr. Tidstyv er det alltid lærerne som er tungnemme og legene som har dårlig diksjon.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: