MELDEPLIKT AV HENSYN TIL HVEM?

Jeg vet ikke hvorfor Listhaug ber meg om å bryte norsk lov, men svaret er enkelt: – Det skjer ikke. 

– Lover du å ikke si det til noen?

Når man jobber i skolen er dette er et vanlig spørsmål å få fra elever. Det gjelder ikke bare lærere, men også folk som jobber i skolehelsetjenesten, som rådgiver, ja til og med om du jobber som bibliokar eller vaktmester. Eller i skoleledelsen.

Spørsmålet setter oss alltid i et dilemma. Vi har taushetsplikt, og på barneombudets sider kan du lese om hva de går ut på. Det gjør at jeg i all hovedsak kan svare klart og tydelig: “Jeg lover!”. Men noen ganger forteller jeg hemmeligheten videre likevel.

I skolen snakker vi sammen av hensyn til eleven.
I skolen snakker lærerne sammen. Vi gjør det hvis vi mener at det er nødvendig av hensyn til eleven. Legg merke til dette: Av hensyn til eleven. Vi er sågar pålagt å gjøre det. Opplæringsloven forteller oss at lærere har plikt til å tilpasse opplæringen den enkelte elev. Derfor må vi noen ganger orientere hverandre. Grunnen er at vi alle skal kunne gjøre jobben vår bedre. Og jobben vår er som kjent å sørge for at eleven utvikler seg. Både faglig og menneskelig.

Internt på huset forteller jeg derfor norsklæreren til en elev at eleven har dysleksi, ADHD, befinner seg et sted i autismespekteret, sliter med en depresjon, har foreldre som ikke viser forståelse, strever med spiseforstyrrelser – ja, listen over hva elever sliter med og som vi lærere er nødt til å vite noe om for å kunne gi tilpasset opplæring, den er lang.

I skolen er arbeidsverktøyet tillit
Jeg vet ikke om jeg er pålagt å gjøre det, men jeg pleier å spørre eleven om jeg kan fortelle om hemmeligeten til faglærer. Som regel går det bra. Siden vi også skal dokumentere, skrives det referat fra slike møter. Enten i en klasseprotokoll eller i et datasystem. Mange lærere føler seg tryggere på den fysiske klasseprotokollen enn IKT-løsninger, og når sant skal sies, med de siste avsløringer om slett IKT-arbeid fra leverandørsiden, er det ikke vanskelig å forstå. Selv om klasseprotokollen etter ett års flittig bruk ofte ser ut som en lefse. Selv foretrekker jeg å stole på IKT-løsninger, men det er nok fordi jeg kjenner meg selv godt: Det er tryggere at dokumenter er lagret på serveren et sted, enn nederst i min veske. Jeg bruker mye krefter på at feil papirer ikke skal bli med rettebunken hjem, og derfor elsker jeg digitale løsninger.

At jeg ofte ber eleven om lov til å informere videre til andre på skolen, handler aller mest om å bygge tillit. Tilit er noe man gjør seg fortjent til ved at man viser at man er til å stole på. Og da er det lurt å forklare hvorfor man ønsker å si det videre, selv om eleven er redd for at det skal skje. Det er en del av opplæringen å forklare hvordan systemet fungerer, hvorfor det er rigget som det er, slik at eleven ikke føler seg sveket.

Tillit må settes i system
Å kunne skape tillit til skolen som system er en viktig del av lærerjobben. For kommer eleven til skolen uten å føle seg trygg, vil eleven ha dårligere forutsetninger for å lære. Dette er grunnleggende psykologi og lite hokkuspokus. Er du redd for læreren din, og redd mens du er på skolen, lærer du mindre enn om du har tillit til læreren din og føler deg trygg på skolen, Å skape de trygge rammene er en del av profesjonsutøvelsen, og noe av det vanskeligste med jobben. For det første fordi det ikke er uvanlig å være skeptisk til lærere og til skole, spesielt hvis man har foreldre som har hatt dårlig erfaring med skolen og offentlige myndigheter. For det andre fordi du på skolen skal få tilbakemeldinger som du ikke alltid blir glad for. En elev skriver en stil og får den tilbake med beskjed om å rette opp i skrivefeil og grammatikk. Sånn er jo skole. Det er helt naturlig og menneskelig at man blir sur når man får beskjed om at noe er feil. Det er derfor det er viktig å skape trygghet, slik at  eleven ikke føler seg sviktet av systemet, men heller øyner et håp om å bli bedre. Og da må man også vise at man er til å stole på.

Man lærer best når man er trygg
Så for å gjenta: Vi lærere har taushetsplikt. Alle i skolen har taushetsplikt. Personopplysninger om eleven skal aldri ut til uvedkommende. Vi er så forsiktige at det noen ganger kan skape frustrasjon fordi en kollega ikke har informert om noe du strengt tatt skulle ønske du visste, da du satte i gang med en undervisningsøkt. Og vi er så forsiktige at vi noen ganger glemmer at vi også har en opplysningsplikt. For det har vi. Derfor er det så lett – om enn ganske lettvint – å peke på ordninger der lærer faktisk gir beskjed. For i tillegg til taushetsplikt, har vi også meldeplikt. Det jeg lurer på nå er om Listhaug seriøst vurderer at det skal fremmes et lovforslag om at lærere skal ha meldeplikt også om elevers ferie? Skal jeg pålegges å gjøre dette ved lov? I så fall, av hensyn til hvem?

Meldeplikt – av hensyn til eleven.
For det er riktig at lærere av og til ikke holder på elevens hemmeligheter. I tillegg til å ha profesjonsbestemt taushetsplikt, har også lærere plikt til å gi opplysninger til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for mishandling, andre former for alvorlig omsorgssvikt eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker. Opplysningsplikten følger av lov om Barneverntjenester § 6-4 og av tilsvarende bestemmelser i andre lover. Opplysningsplikten innebærer en plikt til å melde fra til den kommunale barneverntjenesten av eget tiltak ved alvorlig bekymring og er et selvstendig og personlig ansvar. Mens privatpersoner har et moralsk ansvar for å melde fra, har vi lærere et juridisk ansvar, all den tid vi er offentlig ansatte. Det er er vi havner i et dilemma. For når eleven ber oss om å ikke fortelle videre noe vi mener burde meldes til barnevernet, må vi veie for og i mot. I enkelte tilfeller er saken grei. Men andre ganger blir vi mer usikre på hvor alvorlig noe er. Da snakker vi sammen, som lærer tar jeg problemstillingen gjerne til avdelingsleder og senere til rektor, og vi er flere om å vurdere hva som er riktig å gjøre. Som regel gjør vi det rette, men noen ganger gjør vi feil, vi også. Og da mottar skolen kritikk, som seg hør og bør.

Meldeplikt – av hensyn til hvem?
Når Listhaug går ut i mediene og forteller at lærere bør melde fra om de har elever som har vært med foreldrene på ferie i det landet familien opprinnelig kom fra, tenker jeg umiddelbart at hun ber meg om å begå et lovbrudd. Dersom jeg mener at barnet har opplevd noe på ferie som jeg bør melde fra om til barnevernet, så gjør jeg det. Men det er i så fall av hensyn til barnets beste. Jeg har problemer med å se hvordan det er til barnets beste at jeg skal gi beskjed til UDIR eller andre myndigheter om hvor et barn har vært på ferie, dersom eleven forteller om dette uten å gi uttrykk for at det har vært utsatt for overgrep eller misbruk. Jeg forstår ikke helt hvorfor Listhaug har et slikt utspill, hvem hun mener det skal tjene at jeg som lærer melder fra om hvor barn har vært på ferie.

Jeg har kolleger som mener at Listhaug kommer med et slikt utspill fordi hun vil skape konflikt og støy i valgkampen. Hennes tema er jo for eksempel aldri at det kuttes i språkopplæringen i Søndre Nordstrand, slik FAU-leder Lise Ones varslet om.

Og ja, dette utspillet er jo egentlig bare tull. Det kommer ikke til å bli laget noen “meldeplikt” til UDIR for lærere. Jeg tør vedde ganske mye på at det ikke blir laget et stortingsproposisjon eller lagt frem et forslag til en ny lov om dette. Så dette er jo i grunnen bare useriøs støy, og når vi lærere reagerer, kan man jo bare si at “lærere er jo alltid umulige”.

Og det er vi jo. Hver gang noen vil lage lover, regler eller andre forslag som ikke er laget av hensyn til eleven, er vi ikke interessert. Det er nok sant det. Derfor ikke dette er noe å diskutere en gang. Beskjeden til Listhaug, når hun ber meg om å fortelle myndighetene elevers ferieerfaringer er veldig enkel: – Det skjer ikke.

  3 comments for “MELDEPLIKT AV HENSYN TIL HVEM?

  1. Gunnar Østgaard
    August 5, 2017 at 9:50 am

    Takk Grethe, presist!

  2. Runar
    August 6, 2017 at 11:45 am

    Så om det kommer frem at en familie som har fått asyl i Norge planlegger å reise tilbake til det landet på ferie så ville du ikke sagt noe? Grunnen til at man får asyl er jo at det blir ansett som for farlig å sende familien til det landet…. burde man da ikke tenke at dette setter barnet i en farlig situasjon også? Og har man ikke da plikt til å si ifra?

  3. lektormelby
    August 6, 2017 at 1:50 pm

    I teksten skriver jeg: “Dersom jeg mener at barnet har opplevd noe på ferie som jeg bør melde fra om til barnevernet, så gjør jeg det. Men det er i så fall av hensyn til barnets beste.”

    Det er selvsagt slik at dersom jeg frykter at barn – uansett hvem de er og hvor de kommer fra – kan komme til å oppleve noe skadelig på ferie så tar jeg det opp med mine ledere. Jeg har ennå ikke mottatt noen formell instruks om informasjonsplikt til UDIR. En slik instruks vil jeg tro må behandles i Stortinget eller i kunnskapsdepartementet. Et valgkamputspill er ikke nok til å endre på dette, og i skrivende stund har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som er øverste leder for norsk skole, vært tydelig på at lærere har taushetsplikt. En kan få inntrykk av at statsministeren og integreringsministeren er uenige med kunnskapsministeren her, så det hadde vært bra med en tydelig avklaring fra politisk hold.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: