MENINGSFULLE MÅL

Ytre motivasjon er et godt verktøy når man skal sette i gang. Men det er den indre motivasjon som teller.

Det er en kjent sak at det hjelper på motivasjonen å ha et klart definert mål å jobbe mot. Ungdom som vet hva de vil strider gjerne til læringsarbeidets traurige oppgaver med dødsforakt. Dette gjør de fordi de har et langsiktig perspektiv der de vet at de «bare må gjennom det». Veien er strak og lang. Gjennom en slik ytre motivasjon finner de en mening med det som fremstår som meningsløst underveis.

Men de færreste har det sånn. For de fleste lyser ikke fremtiden klart og tydelig langt i det fjerne. I stedet vet man ikke helt hva man vil og heller ikke helt hvem man er.

Hva som skjer med mennesket når det opplever mangel på mening og identitet er behørig behandlet i litteraturen om fremmedgjøring. Når omgivelsenes normer og regler ikke oppleves som meningsfulle og når prosessene man står i er så forvirrende at kun Josef K fra Frans Kafkas roman Prosessen burde føle seg hjemme i dem, da synker både motivasjon og arbeidsmoral.

Både i skole og arbeidsliv har vi belønningssystemer som er tenkt å fungere som ytre motivasjonsfaktorer. Ved å få en god karakter får eleven vite at arbeidet er godt, mens for resten av verden er den et vitnemål om hva eleven er god for. Utfordringen med ytre motivasjonsfaktorer kan imidlertid være at man ikke jobber fordi man setter pris på arbeidet i seg selv.

Anerkjennelse fra andre er likevel en viktig motivasjonsfaktor. Dette ser sjakkmester Magnus Carlsen, som etter VM-seieren takket for støtten han hadde fått underveis. Muligens ante han også at hele verden holdt pusten da han plutselig reiste seg fra bordet for å pusse nesen. Men muligens gjorde han det ikke fordi han var så opptatt av det som foregikk der og da. Uansett er følgende scenario utenkelig: Magnus Carlsen rusler tilbake til hotellrommet og legger seg under dyna fordi han føler seg litt pjusk.

Spørsmålet blir om anerkjennelsen fra de andre er den viktigste årsaken til at Carlsen velger å stå opp, både denne morgenen, og alle de andre hverdagene han må komme seg opp av senga. Inntrykket er at interessen for nye løsninger på gamle problemer samt muligheten til å utvikle egne ferdigheter er den primære drivkraften for kongen av sjakk.

I pedagogisk litteratur skiller man gjerne mellom ytre motivasjon og indre motivasjon. Mens den ytre motivasjonen dreier seg om å oppnå noe som ligger utenfor selve arbeidet, som belønning, anerkjennelse eller fravær av straff, beskrives indre motivasjon som drevet av at man har valgt arbeidsoppgavene selv fordi man ønsker å holde på med dem – man føler eierskap til arbeidet – og har sin identitet knyttet til det. Da er det selve arbeidet som gir mening, ikke det man skal oppnå ved å gjøre det. I motsetning til arbeid motivert av ytre faktorer, blir ikke handlingene instrumentelle, og ikke mister man lysten til å jobbe selv om man ikke helt vet om man får noe igjen for strevet. Veien er målet. Særlig når målet fremstår som en veldig lang og lærerik omvei der man også lærer noe om hvem man er.

Ofte er det likevel verdifullt å sette seg mindre delmål for de oppgavene man har foran seg. Det gjør situasjonen mer oversiktlig, og det gir mulighet til stadig refleksjon underveis. Det er dette som gjør at en forklaring på hva som skal til for at en prestasjon skal bli bedre er mer meningsfull enn en tallkarakter som etter hvert kan regnes om i en brøk. I seg selv er derfor ikke et målstyringsregime problematisk. Problemet oppstår når målene blir så rigide og meningsløse at muligheten til å «tenke utenfor boksen forsvinner». I skole som i arbeidsliv bør det ikke bli et problem at man ikke passer inn i skjemaet, bare fordi man sprenger skjemaets rammer. Det er nemlig ikke alltid gitt at den strake veien til målet er den rette vei.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: