NÆRVÆR I SKOLEN

Det er mye snakk om elevenes fravær i skolen. Jeg skriver til eleven om nærvær. 

Dette er en tekst til deg, elev. Alt for mange snakker om deg. Så nå velger jeg å snakke til deg. Fordi jeg har tro på at du har det i deg: Du skal bli voksen og ansvarlig. Forhåpentligvis litt mer fornuftig enn hva vi voksne har klart å være. Verden trenger det.

Jeg snakker til deg fordi jeg har tro på deg. Jeg snakker tross alt med deg hver dag. Hele året. Derfor vet jeg at du først og fremst er klok og fornuftig. Humor har du også. Men deler av deg har altså stort fravær. De fleste er enige om at elever med stort fravær har vanskeligere for å fullføre videregående. Og det ønsker alle at du skal. De fleste er også enige om at du bør være sammen med meg. Vi er bare uenige om hva som skal til for at du skal velge å være det.

Men nå vil jeg ikke snakke mer om fravær. Jeg vil snakke om nærvær. Om “oppmerksomt nærvær” til og med. For jeg vet at det er vanskelig. Å være nærværende. Oppmerksom.  Holde fokus hele skoledagen. Men det er jo det som skal til. At du er der. At du er oppmerksom. Og med litt jevn innsats hver dag kan denne evnen trenes opp. Det kan jeg hjelpe deg med. Gi deg tips og råd om hvordan. Lage situasjoner der det er mulig å få det til. Men selve treningen må du gjøre selv. En kan lede en hest til vannet. Men man kan ikke tvinge den til å drikke.

Jeg er medieviter. Og medielærer. Jeg skal fortelle deg om pressens samfunnsrolle og pressens etiske regler. Nerd som jeg er vil jeg at du skal se på hvordan Facebook og Google endrer det norske medielandskapet, medieøkonomien og måten vi samfunnsborgere får vår informasjon på i et demokrati. Så derfor snakker jeg om det i timene. Om maktfordelingsprinsippet. Den fjerde statsmakt. Og om parlamentarismen.

Men når jeg holder på slik, hender det at du faller av lasset. Det skjer andre ting for deg som er viktigere enn alt dette. Derfor har jeg hatt mange samtaler med deg. Om din sosiale angst. Dine vanskelige foreldre. Vennene dine som ikke forstår deg.  Sykdommen din. Alle de ulike grunnene til at du ikke kommer til timene mine. Diagnosene. Opplevelsene.

Og jeg bryr meg. Tro det eller ei, men jeg er et menneske, og det du forteller berører meg.

Jeg vet at for at du skal klare å tenke på noe av det jeg har å formidle, så må du føle deg trygg. Det er ikke lett å lære noe hvis man er redd, trist og lei seg. Alle skjønner det. Så jeg hører deg ut. Forsøker å gjøre mitt beste. Gi de gode rådene jeg har. Jeg er tross alt pedagog og relasjonsarbeider. Men jeg vil jo helst vil at vi skal bruke mine timer på å fokusere på parlamentarismens innføring i 1884 og partipressens fremvekst heller enn at din far er en tosk.

Alt for mange ganger har jeg kommet til kort. En stund var det så vanskelig for meg at jeg ble syk av det. Det er skamfullt for meg å fortelle dette. Men det ble for mye for meg. Jeg lå våken på nettene og tenkte på deg. Uansett hvordan jeg strakk meg, så strakk jeg ikke til. Det jeg gjorde var ikke nok. Jeg ringte deg hver dag. Vekket deg. Mine kolleger mente at det var galskap. Og det var det. En gang var jeg i kontakt med venninnen din, i vinterferien, fordi du hadde kuttet kontakten med lege og helsesøster og alt, når du burde legge deg inn til behandling. Da var du alvorlig syk. Heldigvis hørte du på oss den gangen. Jeg er glad for at jeg brukte tid på deg selv om jeg hadde avspasering.  Men alt dette engasjementet – i deg – og du er jo ikke en – men flere samtidig – du er mange – over flere år – gjorde at jeg ble syk. Visste du det? At en lærer også kan bli syk?  Har du ledd av læreren din som har klikket noen ganger? Som er forvirret, som ikke har oversikt, som virker sliten? Som stotrer, stammer,  ikke husker navn? Har du sett på læreren din som svak og dårlig fordi hun mister grepet når det er for mye bråk i klassen? Vel. Jeg er en sånn en. Der har jeg vært. Det var ikke gøy. Ikke for meg.

– Stressrelatert depresjon, sa legen. – Jeg vil ikke snakke om fortiden min, sa jeg til psykologen. Jeg vil bare vite hvordan jeg unngår å bli liggende våken om nettene og tenke på hva jeg kan gjøre for å få tilrettelagt undervisningen min slik at elevene mine kommer og faktisk ønsker å være oppmerksomt tilstede i mine timer. Jeg vil vite hva jeg skal gjøre for at elevene mine ikke legger hodet ned på pulten og sukker tungt over at jeg vil snakke om pressens samfunnsrolle.

– Alle dager er ikke solskinnsdager, sa psykologen. Det finnes dager som er grå. De må vi leve med, og så må vi finne måter å leve med dem på som gjør at de ikke farger hele vår tilværelse grå.  – Men alle mener at løsningen på alt fraværet er at det må bli meningsfullt å komme og det er min jobb å gjøre faget levende. Jeg må alltid bli bedre, sa jeg til psykologen. – Men jeg får det ikke til, sa jeg. Det er alltid noe som er viktigere for elevene. Det vanskeligste er å konkurrere med “fri”, sa jeg. Elevene mine vil alltid ha fri. Det virker som om de føler seg fanget i mitt nærvær. De jubler hvis jeg streiker for mer tid til dem, og de streiker mot grenser for fravær. Det er noe veldig trist over akkurat det. –  Jeg har ikke bedt om å være fangevokter, sa jeg. Jeg vil være lærer.

Det jeg lærte var at for å kunne være lærer  så må jeg kunne ta vare på meg selv og støtte meg til rådgiver og skolehelsetjenesten. Derfor ønsker jeg at politikerne skal bevilge mer penger til slike funksjoner i skolen. For som pedagog og relasjonsarbeider er jeg ingen terapeut eller lege. Jeg må ikke tro at jeg skal ordne opp i alt. Jeg må forstå at alt dette som skjer deg ikke er mitt ansvarsområde. Jeg må be deg om å søke hjelp et annet sted, hos noen som kan dette bedre enn meg. Kanskje må jeg be deg om å vente med å gå på skole til du blir frisk nok. Skole er skole, ikke behandlingsinstitusjon. Vi kan tilrettelegge og tilpasse men ikke på bekostning av faget. Late som om du har lært noe selv om du ikke har det for å pynte på frafallsstatistikken. Og så må jeg gjøre mitt beste for å få deg til å forstå at selv om du er ung, så har du likevel et ansvar for deg selv. Noen ganger velger du “fri” og da kan du ikke samtidig oppnå alt du kan oppnå i mitt nærvær. Du er kanskje atten år, og skal kunne stemme ved valg. Samfunnet tror at du kan noe om parlamentarismen. Enkelte mener at du er voksen nok til å stemme ved valg allerede når du er seksten år. Da burde jeg ha lov til å ha visse forventninger. Har du sagt ja til å komme til mine timer, så må du jo komme.

– Du må prioritere, sa psykologen. – Du kan ikke være Ernas drømmelærer selv om resten av samfunnet forventer det av deg. Eller den læreren som dukket opp i en video da Kristin Halvorsen var minister, da strykerorkester og skuespillere spratt frem fra utstyrsskapet. – Det der er jo ikke virkeligheten din, sa psykologen. Du må være den du er og gjøre ditt beste. Ikke dømme deg selv så hardt. Møte deg selv med vennlig, ikke-dømmende aksept. Og hente støtte hos de andre voksne på skolen – kolleger, helsesøster,  rådgiver, avdelingsleder, rektor. Støtte dem der du kan og be om hjelp der du tror de kan hjelpe deg.

– Nei, intet menneske er en øy, sa jeg. Det har jeg lest en gang.

Men så lærte jeg altså noen teknikker. Mestringsmetoder. Og jeg tok videreutdanning for å lære mer om dem. Jeg betalte alt sammen selv og det var ikke gratis. Men det var verdt det. Nå kan jeg endel om teknikker for å stoppe tankespinnet. Teknikker for å observere min egen sinnstemning i dét jeg entrer klasserommet. Forstå mine egne irrasjonelle reaksjoner. For du har jo sett meg: Amper og irritert og skarp i stemmen. Litt sarkastisk. Som om det var du som hadde gjort noe galt. Jeg kom inn i rommet med alle piggene ute. Og så var vi i gang. Forsvarsverket ditt ble aktivert. Jeg var allerede var i kampmodus, bare fordi jeg allerede hadde slåss med en annen klasse. Som ikke hadde det grann med deg å gjøre.

Det er snakk om enkle grep. Nå har jeg for eksempel begynt å puste tre ganger på veien fra den ene timen til den andre. Jeg har tross alt ti minutter. Minus de tre som går med til at noen spør meg om noe på slutten av timen. Og så er målet mitt – som jeg slett ikke når så alt for ofte – å være der to minutter før for å låse opp. Men mellom der – i løpet av de fem minuttene et sted – forsøker jeg å puste, å nullstille meg, å gå inn i rommet der du sitter, med et åpent sinn, uten fordommer. Hente frem den vennligheten du trenger.  Som vi begge trenger. For at det skal foregå læring må vi ha et godt læringsklima. Et godt arbeidsmiljø. Det er ikke gjort med enkle grep. Det krever en holdningsendring og det har ikke vært lett å snu sitt eget humør fra drittlei til motivert. Men det går an. Og det er verdt det. Der spiller også du en rolle.

Endringen gjør meg i stand til å se at det er mer positivt enn negativt knyttet det å være sammen med deg. For det er jo gøy å være sammen med deg. Spesielt når du engasjerer deg, investerer i faget og byr på deg selv. Kommer forberedt til timen og utfordrer meg. Du vet jo hvor gøy vi har det når vi deler den faglige gleden. Hvor bra det er når jeg ser at du er en person som har noe å komme med. Så jeg jobber bevisst med å ikke fokusere på de tingene som er irriterende ved deg, og som kan gjøre meg mektig frustrert. Som fortsatt gjør meg mektig frustrert. Jeg har bare lært meg å leve med frustrasjonen og ikke la den ta helt over.

Og så har jeg lært at det er greit å gi beskjed. Sette grenser. Grenser for deg. For skoleledelsen. Skolebyråkratene. Politikerne. Som vil at jeg skal klare så mye. Dine foreldre. Psykologen din. Som forventer at jeg skal ta hensyn til bare deg – individet – og som ikke forstår at du er en del av en gruppe. Et kollektiv. Elevkollektivet. Det er egentlig ganske få som virker forstå at min oppgave er å se deg som en gruppe, et fellesskap, og at jobben min handler mye om å lære deg at du skal fungere sammen med andre. Du skal kunne ta hensyn til andre. Samarbeide med folk du ikke passer så godt sammen med faktisk, på samme måte som vi voksne må. Jeg har ikke valgt mine kolleger. Jobben min er å få det til å fungere selv om vi er ulike og har ulike meninger. Fordi vi er et skolefellesskap. Det er det å være kolleger går ut på. Jeg vil at du skal lære å fungere sammen med dine elevkolleger. Men dette med å høre til i en gruppe, et kollegium, det virker det ikke som er så viktig i den offentlige debatt. Holdningen er at lærere kun skal tilpasse alt til hvet enkelt individ. Kolleger har opplevd at du har kommet med advokat og coach og hatt større forventninger til skolen enn til deg selv. At din rolle i forhold til de andre er irrelevant for dem. Eller at psykologer har ringt og forventet at reglene ikke skal gjelde for deg. At fordi du er syk skal du ikke settes ned i atferd fordi du gjorde noe vondt mot en annen elev. Fordi den dårlige atferdskarakteren vil gjøre deg vondt. Og det forstår jeg. Men samfunnsoppdraget til oss lærere er å sette disse karakterene. Vi kan ikke bare slutte å gjøre jobben vår fordi din psykolog ber oss om det. Eller din mor. Eller din far, som snakker til meg med streng stemme i telefonen. Grensene må settes. Selv om man får en skyllebøtte som gjør at man sjøl må krype ned på helsesøster sitt kontor for litt debriefing. Tro ikke at slike skyllebøtter ikke berører meg. Det gjør de. Men jeg har lært meg teknikker og metoder for å tåle det. Selv om det er urimelig og urettferdig. For nettopp fordi det er urimelig må jeg ikke la meg knekke av slike ting. Derfor trenger jeg metoder for å tåle å stå i det selv om det svir. Sånn at jeg kan gjøre noe med det.

Dette er også teknikker jeg tenker du kan ha nytte av. Metoder som gjør at du er bedre til å tåle presset. For jeg vet at det er vanskelig. Prøver er skummelt. Presentasjoner foran klassen like så. Skolehverdagen har krevende oppgaver. Du kommer til å oppleve urettferdighet også. Men løsningen er ikke å skygge banen, droppe prøver og presentasjoner eller oppgaver. Det går faktisk ikke an å fullføre skolen uten å ha eksamen. Det går faktisk ikke an å lære noe uten å sette seg ned og legge arbeid ned i faget. De har lurt deg, de som vil ha deg til å tro at alt skal komme lekende lett uten at du skal anstrenge deg fordi det er min oppgave å underholde deg. Men du skal ikke bekymre deg over at arbeidet er hardt. For det er slik at når du virkelig strever, så er det fordi at nå skjer det noe nytt. Læring er ikke bare lek. Det er hardt mentalt arbeid. Det er slik at jo mer du anstrenger deg, jo mer lærer du. Det som skjer i klasserommet er læringsarbeid. Det er du som skal arbeide. Min jobb er å lede arbeidet. Vi kommer ingen vei hvis vi ikke gjør jobben. For all del: Noen ganger er det like gøy å jobbe som å danse. Særlig hvis vi bestemmer oss for å forsøke. Men andre ganger er det ikke. Arbeidet må gjøres likevel. På samme måte som at rommet ditt må ryddes, oppvaskmaskinen må tømmes, klærne vaskes. Eller at foreldrene dine må dra på jobben også de dagene de ikke har lyst. Eller komme seg opp om morgenen selv om det føles meningsløst, fordi de ikke har en jobb. Det er da vi kommer ganske langt med et stykke vennlighet. Et smil. Noe som gjør at de grå dagene ikke bare blir grå. Det handler om forståelse for at når vi er der, så betyr det noe for andre. Ditt nærvær og din oppmerksomhet handler nemlig ikke bare om deg. Det handler om oss.

  1 comment for “NÆRVÆR I SKOLEN

  1. Erik
    June 6, 2016 at 6:27 am

    Dette var nesten skremmende å lese, fordi jeg kjenner meg så utrolig godt igjen som lærer, både når det gjelder jobben og det kompliserte forholdet til elevene. Takk for å sette ord på dette på en så flott måte!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: