PRETTY IN PINK. BLUE IN THE FACE.

Noen steder sliter foreldre med limousinproblemer. Trenger de hjelp til selvhjelp?

Den første desember fikk jeg med meg et innslag fra TV2, som på nettsidene hadde følgende ingress: Mange av jentene begynner å planlegge skoleballet flere år i forveien. Nå etterlyser tenåringsforeldre regelverk fra skolene.

Men er det sikkert at skolen skal stille opp for disse foreldrene? Er det sikkert at den norske skolen skal hjelpe voksne folk med god økonomi til sette grenser for familiens forbruk? For når skolen stiller opp på dette, da kan jo disse foreldrene slappe av. Er vi som samfunn tjent med det? Da kan disse foreldrene si at det er ikke mamma og pappa som sier nei til limousin. Det er skolen. Den norske offentlige skolen. Du vet, den der utdaterte og slitte bygningen der de treige og uhippe folkene jobber. De som alltid setter grenser og virker som om de tror at jobben deres er å være festbrems. Sikker på at de skal ta seg av dette også? Jeg tror ikke det. Det er nok av oppgaver i den norske skole. Og hvis dette skal inn, hva skal da ut?

4218486714_95486340fa_limousinDet er lite glam, glitter og blingfaktor over rektor Harald Skjønsberg ved Solvang ungdomsskole. I et innslag på NRK Dagsrevyen 13. desember tar han jobben. Ære være han for det. Men han burde slippe.

Og vi burde slippe å se han lese opp fra et brev han har sendt til foreldrene.

Vi burde få slippe å se at han ber foreldre om å vise moderasjon selv om man kanskje ikke må. Fordi det er et tegn på solidaritet. Ikke fordi det ikke er et godt poeng. Nettopp fordi det er et godt poeng. Et poeng som finnes nederst på mestringsskalaen i sosial kompetanse.Er det virkelig en offentlige oppgave å forhindre at folk med penger flasher sin manglende innsikt i denslags?

Alle foreldre synes det er stas at ungene er fine på juleball. Når det skjer noe spesielt, pleier vi å pynte oss i vår familie. Så fint vi kan og har råd til. At noen har råd til at døtrenes glitterkjoler krever fem-seks-tusen av familiebudsjettet må vi bare leve med. Dette er foreldre som unner døtrene sine den opplevelsen det er å kjøre limousin. At de setter en alt for høy standard i skolemiljøet bekymrer dem kanskje ikke så mye. Og for all del: Noen må jo være de som setter standard. Hvis ingen går foran, hvordan vet vi da hvor vi går, liksom. Og hvem skal ta jobben med å sette grensene for dem? Det er en utakknemlig affære. Jeg tar den ikke. Vil du plassere datteren din i limousin? Værsågod. Jeg skal greie å være nok forelder til å forklare min datter hvorfor hun må finne andre transportløsninger. Jeg trenger ikke støtte fra ansatte i offentlig sektor for å våge å gjøre det. Jeg trenger støtte fra skolen i helt andre sammenhenger, og vil helst at folks forbruksproblemer ikke skal stjele av rektors dyrebare tid.

prom photo
Photo by {Salt of the Earth}
Det som forundrer meg er dette plutselige ønsket om hjelp til å sette grenser. Hjelp fra det offentlige. Å sette grensene selv er ubehagelig. Er det når ubehaget møter oss at vi skal la det offentlige ta seg av det? I tillegg: Hvordan er det i resten av samfunnet? Hva koster kjendisfestene, som juleballene tross alt også mimer? Hvor mye betaler ungdommens idoler for kjolene sine? Ingen forventer vel at staten skal hjelpe kjendisene med å sette grenser for sine kjolebudsjett?

I NRK-innslaget får vi vite at limouisinproblemer er noe man plages med i visse deler av Oslo-området. Når jeg tenker meg om, har jeg inntrykk av at denslags problemer finner man i de gylne ghettoer.På steder der man skulle tro foreldrene var ressurssterke, med sin gode inntekt og høye utdanning. Det er altså her man ikke har ressurser til å sette grenser for døtrenes limousinbehov. Mulig vi sliter med dette her i Bergen også. Men ikke på Laksevåg. Hos oss var ikke Holen skole særlig involvert i skoleballet. Noen råd har sikkert blitt gitt, kjenner jeg lærerne der rett. Men elevrådet fikk låne gymsalen og organiserte alt selv. Legg merke til det. Det var ungdommen som organiserte alt. De gjorde det selv. De lærte sannsynligvis mye av det, og mye hadde de nok forstått på forhånd. For ungdommen på Laksevåg la ikke opp til en dyr fest. 250 for dem som ville være med å spise, 150 for de som bare ville danse.

juleballvaktOg hva med foreldrene? Foreldrene stilte opp som vakter. Bevilget seg en aften utstyrt i selvlysende gul vest. Så her er det ikke investert så mye penger. Men det er investert i tid, omtanke, engasjement og dialog. Samarbeid mellom voksne og ungdom, der det er ungdommen som har ansvaret. Det er så man vurderer å sende etisk og relasjonell nødhjelp til hovedstadens gylne ghettoer.

Heldigvis forteller innslaget i NRK om at enkelte foreldre tar grep selv. Det organiseres bruktsalg på skolene. Bra tiltak. For vi kan ikke nekte ungdommen å arrangere ball, og hvem liker ikke å pynte seg til fest? I tillegg møter vi kjendisen Jenny Skavland som lærer to jenter å sy om gamle kjoler. Og skulle jeg selv komme med et lite bidrag anbefales ungdomsfilmen Pretty in Pink fra 1986. Filmen handler om klasseforskjeller og om å være kreativ i møtet med dem. Romantisk, litt klein, men likevel. Åttitallets gjør-det-selv-holdning på sitt beste

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: