PROFESJONSETIKK FOR UNGDOMMEN

En journalist har blitt avslørt som eier av en anonym twitterkonto, og klager inn omtalen til PFU. Det skal bli spennende å se hvordan dagens presseetikk harmonerer med skolens etikk.

Fortellingen om tidligere DN-journalist Mina Ghabel Lunde har naturligvis vekket min interresse. Jeg ble ikke kjent med saken før den ble brakt til den almene offentligheten gjennom avsløringene av hvem som hadde opprettet Twitter-profilen @fruhjorth. Å for meg på egenhånd å sette meg inn i hva som har vært tvitret fra kontoen i dag går ikke, for selve kontoen er blitt slettet. Selvsagt er det mulig å finne det som har vært ytret gjennom kontoen på annet vis, men det volder såpass med plunder og heft at jeg ikke tar meg bryet. I stedet får jeg forholde meg til det som blir sagt – av de ulike parter – på samme måte som jeg forholder meg til det som blir sagt av de ulike parter når elever har kommet i konflikt fordi de er uenige i sak.

Å tenke seg hva man ville gjort dersom konflikten hadde utspilt seg i mitt klasserom, med mine elever, er en interessant øvelse. For hva hvis en av klassens dyktige jenter viste seg å stå bak den anonyme twitterkontoen? Hva hvis mange av skolens sterke, dyktige og taleføre elever måtte forholde seg til en anonym twitterkonto som kom med skarpe observasjoner, vittige spark men også sårende bemerkninger?

Det hadde selvsagt blitt en sak for rektor. En av arbeidsoppgavene til oss lærere er å sørge for at elevene har et godt fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Det innebærer at vi skal forhindre mobbing, og oversatt til en skolesetting hadde dette uten tvil blitt definert som en “mobbesak”. At sosiale medier blir brukt på denne måten er ikke ukjent for oss som jobber i skolen. Men det hadde nok ikke vært en sak som var klinkende klar. Det må jo være lov å fremme kritikk? Det er jo ikke alltid det er like greit å måtte kritisere de tøffeste i klassen ansikt til ansikt? Forholdet mellom hva man ønsker å si, og måten man velger å si det på, ville definitivt ha vært et tema. Er en hvilken som helst metode like grei? Jeg tror jeg ville ha forsøkt å forklare elevene at det finnes gode måter å fremme kritikk på, og så finnes det dårlige. En slik anonym twitterkonto fremstår i dag som en av de dårlige.

Jeg vet ikke om en samlet journaliststand ville sett saken på samme måte som meg. Det er tross alt forskjell på hva som skjer blant ungdommen på skolen og det som skjer mellom voksne mennesker. Voksne mennesker skal kunne forventes å være myndige mennesker med evne til å ta sitt samfunnsansvar på alvor, men også være i stand til å tåle en støyt. Samtidig: Mange mener at det er “i virkelighetens verden” vi skal lete etter eksempler til etterfølgelse, ikke i skolen. Ofte beskyldes vi i skolen for å ikke forstå hvordan verden utenfor klasserommet fungerer og at vi ikke forbereder de unge på hva de har i vente etter at de har fått sine vitnemål. Hva de voksne holder på med når de bedriver sin profesjonelle yrkesutøvlser er derfor av interesse for oss. Som medielærer er det min jobb å kjenne til konkrete eksempler på hva journalister gjør og ikke gjør, og deretter foreslå hva mine elever bør gjøre etter – og hvilken linje de ikke bør legge seg på.

I så måte er Mina Ghabel Lunde et interessant eksempel. Handler hun riktig? Har hun bidratt til banebrytende og viktig mediekritikk? Var det riktig av hennes konkurrerende kolleger å avsløre henne? Er det riktig av henne å påpeke at hun ikke er den verste, samtidig som hun ikke ønsker å opplyse om hvem hun har hatt med seg i sin twitteraksjon, fordi det er det er karakterselvmord å oute partners in «crime»? Er det en trussel mot kildevernet å kreve at det andre bør stå frem?

I mediedebatten møter vi gjerne eksempler på at vi i skolen ikke lykkes med å forhindre mobbing. Dette er ofte eksempler som er så klinkende klare at de skjærer oss i øynene med all sin gru. Da er det ikke vanskelig å bli skamfull over egen stand og den institusjonen man er en del av. De mer uklare eksemplene, der den oppvoksende slekt bidrar med sitt og betaler hverandre med samme mynt, er ikke like enkle å fortelle innenfor en til tider rigid mediedramaturgi. For som regel byr ikke virkeligheten på rene fortellinger der liten står mot stor, sort mot hvitt, god mot ond, eller hvor vi har å gjøre med et system som totalt korrupt og feiler over hele fjøla. Selv ikke når journalistene velger å fremstille det sånn. I stedet er det litt av hvert og det er som regel mørkt selv når man forsøker å belyse saken. Ofte synes alle synes katter grå, rett og slett fordi de er grå. Partene beskylder hverandre for å være like ille og vi erfarer at det er store mangler i partenes evne til å se hvilke feil man selv kan rette opp i, mens man er som kjemper å regne når det kommer til å kunne peke på hva “alle de andre” burde ha gjort.

Det som heller ikke er uvanlig er at man dekker over for hverandre. Ved å holde tilbake informasjon, gjøre sitt beste for å skjule sine spor. Folk får beskjed om å ikke sladre mens kontoer på sosiale medier slettes. Også her er moralen å “si ingenting”, beskytte sine egne, og lojalt ta støyten for de andre fordi det med en slik atferd følger en slags ære. Når Mina Ghabel Lunde erkjenner at mye som har vært postet fra denne kontoen ikke har vært bra, men snarere kriktikkverdig, likner hun en ganske alminnelig elev som fortsatt holder seg til en slik “I´m too cool for school”-logikk. Dette er slike som vet å holde seg innenfor det som er akseptabelt, men som samtidig ikke har store problemer med å samarbeide med folk som ikke gjør det. Overfor slike nytter det ikke med lærer Bjørndals metode. For her ligger lojaliteten hos dem som gjerne slenger dritt, men som ikke står inne for det de holder på med, ikke fordi de er redde, men fordi de rett og slett mangler respekt og evne til empati med andre mennesker. I stedet for å følge skolesamfunnets regler velger man å følge sin selvjustis. Det gjør at vi som jobber med å rydde opp ikke får tilgang til nok informasjon om hvem som står bak det som er vondt for andre. Dette er holdninger som bidrar til at vi i skolen feiler. Vi forblir utilstrekkelige, fordi vi ikke kan ansvarliggjøre de som faktisk har ansvaret, nemlig mobberne. Så blir det av og til triste, men dog, gode journalistiske saker ut av det, som handler om at skolen er for dårlig til å håndtere konsekvensene av individers manglende forståelse for hvilke negative konsekvenser deres interne humor kan ha for andre.

For oss lærere er slike situasjoner krevende. Det er ikke fritt for at man rett og slett kan bli møkk lei og trøtt av å måtte bruke sin dyrebar tid på å nøste opp i uendelig mange tråder og få orden på det som egentlig burde følge med i ryggsekken av “allmenn oppdragelse”. Det er lett for at denne trøttheten bidrar til at vi lærere mister et viktigste av syne: Nettopp fordi så mange ikke har fått sin nødvendige dose med folkeskikk hjemmefra, så har vi som jobber i skolen et samfunnsoppdrag. Det er vi i skolen som skal kompensere for det som mangler i sivilsamfunnet og sørge for at mennesker som kommer fra hjem som lider av åndsfattigdom får det de trenger fra storsamfunnet. Oppdraget finner vi i den generelle læreplanen, hvor det er klart at vi i skolen skal sørge for at folk har den nødvendige sosiale kompetanse som skal til for å kunne være et skikkelig menneske og en god samfunnsborger. Når Mina Ghabel Lunde har klaget inn andre medier til Pressens Faglige Utvalg for måten de har omtalt saken på, følges saken derfor med min interesse. For selv om jeg er rimelig sikker på hvordan saken om @fruhjorth ville ha endt på rektors kontor, er jeg spent på hva presseetikkens egen domstol har å fortelle til ungdommen som har valgt å utdanne seg for fremtidens mediebransje. Det er ikke gitt at vi opererer med de samme etiske standarder.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: