SKOLEGUDSTJENESTEN

Til slutt nektet ungene å delta på skolegudstjeneste. De sa de var ferdig vaksinert.

Selv om vi ikke er religiøse i vår familie, har vi alltid sendt ungene på skolegudstjenester. Det har vi gjort fordi vi tenker det er greit at ungene våre vet hva de holder på med, de som tror på Gud. Vi har dermed tatt sjansen på å få barn hjem som har blitt omvendt, og noen ganger har det også skjedd. Mye fin undring og samtale og refleksjon har kommet ut av det. Og så har frelsen liksom skallet av.

Foreldre er viktigst

Tross alt, det er vi foreldre som er de viktigste påvirkningsagentene i et barns liv. Vi har selvsagt formidlet hvorfor vi ikke er religiøse. Og fordi vi ikke er religiøse, tar vi ikke med oss ungene til kirken. Det er da vi får benytte oss av muligheten når skolen gjør det. Dét er logikken.

Men de siste årene har vår policy møtt protester. Hovedargumentet er at det som skjer i kirken er kjedelig. Vi har stått på vårt, men til jul kom meldingen:
– Det er greit, mamma. Vi vet hva det går ut på nå. Nå er det nok. Vi er ferdig vaksinert.

Det var jo ikke akkurat vaksine vi hadde i tankene. Men okei. Ingen skal si at vi ikke var åpne og ga kirken en sjanse. Søskenbarna deres gikk i sin tid på koranskole, fordi mange av vennene deres gikk der. Det ble også kjedelig etter hvert. Muligens ble de vaksinert mot islam, men viktigst av alt, mot islamofobi. Eller fobi mot innsikter som kan hentes fra ulike religioner.

Åndelig fellesskap

Selv praktiserer jeg både yoga og en form for meditasjon som springer ut av buddhistisk tradisjon, men som er sekularisert og forsket på både innen kognitiv psykologi og nevrovitenskap. Det har gjort mitt liv rikere. Jeg er med andre ord ikke så redd for tankene til mennesker som er religiøse. I stedet slutter jeg meg til den tyske sosiologen Jürgen Habermas, som i Holbergforedraget ”Religion in the public sphere” fra 2005 argumenterte for at religion kan være en kunnskapskilde på lik linje med sekulær kunnskap, og at religion kan fylle fraværet av solidaritet som vi kanskje kan se i dagens samfunn. Jeg vil slett ikke tilbake til en tid der man risikerer å få brev fra «tilsynet for høg moral», og det er ikke vanskelig å se hvordan religion kan ha en undertrykkende funksjon. Men med sekularisering følger gjerne et individfokus vi også bør stille spørsmålstegn ved. I alle fall så lenge man er enig i at ingen mann er er en øy, og at den tar feil, den som hevder at «there´s no such thing as a society».

Erfaring med det religiøse

Et av hovedargumentene mot skolegudstjeneste i fellesskolen er at vi lever i et stadig mer mangfoldig samfunn. Det er ikke vanskelig å forstå argumentet, men som ikke-religiøs i et samfunn som er stadig mer mangfoldig har jeg satt pris på at barna mine gjennom skolen har blitt kjent med religiøs praksis.

Kanskje skulle vi heller hatt det slik at barna fikk delta i de religiøse seremoniene til flere religioner enn kun kristendommens? Når man er på ferie besøker man gjerne kirker og templer og moskeer, men slike ferier er ikke for alle. På ferie er sammenhengen en annen, man besøker «de andre» for å oppleve hvordan de lever sine liv. Mange barn opplever skolegudstjenestene som noe fremmed, noe som ikke har med dem å gjøre. Kanskje er det bra at skolen formidler at selv om det ikke er din religion, så har de som praktiserer den noe med deg å gjøre, rett og slett fordi man tilhører samme skole og samme nabolag.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Likte du artikkelen? Les også: